Facebook kontoen er deaktivert.

Vel, nu har Facebook besluttet at min facebook- konto er deaktivert. Dette for andre gang. Første gang endret jeg mailadresse, for derefter å starte facebook-verden påny!

Det vil seg visst ikke. Vi lever i en verden der slikt ikke lenger skal være tillatt. Det var meningen at Adolf Vind Bircheland skulle være et friminutt, et avkoblingssted for den som ville. Hvem som stod bak Adolf Vind Bircheland var for meg ikke viktig, for det er jo meg!!!. Om noen har rapportert kontoen som uriktig, eller om Sukkerberget har kommet så lang på sin liste at han ville stenge profilen vites ikke. Jeg kommer ikke til å starte ny facebook profil i Adolf Vind Bircheland sitt navn.

Hva som videre vil skje med dette vet jeg endnu ikke da jeg ikke har fått fordøyet det hele. Hensikten med Adolf Vind Bircheland har alltid vært god. Muligens vil jeg fortsette med litt blogging, muligens vil hele min oppmerksomhet gå til prosjektet jeg har gående. Kanskje det er likeså greit det?

Verden snurrer rundt som før, det blir kanskje litt meget for enkelte? Jeg retter herved litt opmerksomhet til de som har bidratt til å få kontoen stengt. Håper dere er fornøyde nå. I de blindes land er den enøyde klovn, glem ikke det!


En ting er imidlertid skråsikkert. Det skal mye mer enn et Sukkerberg til for å ta humøret fra meg.

LEV.

Secret Garden - Once in a Red Moon

Denne er bare så innholdsrik og vakker.

Et photografi, taler der andre tier!

det er alltid viktig at bevare sindets munterhed og det gode humør. Bildets to sjarmører har besørget underholdning mer enn de fledste. De av bloggens lesere som ikke kjenner disse to har mye glede i vente.

Jeg minnes med smil et møte med en af de to herre på Eikunda i sin tid. " Jøsses, leve du ennå?", jo jeg måtte erkjenne at det gjorde jeg....

Ha en underholdende dag med to av Norges herligste, helt sikkert..

Bortenfor ordene..

Språket kan fortelle og opplyse,
ordene kan skape smil og harme.
Somme tider er taushet nok,
andre tider talen best.

Hva ville livet vært uten ord?
De fyller liv med mening.
De fyller alt fra kjærlighet til hat,
og tilbake.

Hvor er du når du sover,
kan du svare meg på det?
Det er allerede morgen,
så rart, det var jo akkurat igår!

Vi flyr på drømmens vinger,
vi teller ikke trær.
Vi vet at skogen finnes,
men ikke hvor den er!

Så la oss gjøre et lite forsøk.
Beskriv med ord en soloppgang.
Fortell den slik du ser, du finner snart refrenget,
nettopp at det vakreste er bortenfor ordene..

Tangerudbakken - Melodi Grand Prix

Jeg er så glad i disse to menneskene. Jeg elsker den ufiltrerte væremåte. Jeg er sikker på at Hege Anette og Cecilie er Vår Herres kjæledegger.

Smil, glede og en lykkefølelse skjenker dette minuttet meg. Egentlig trenger vi litt tro, en drøm, en neve håp, en knivsegg "late som". Og vi trenger alle en venn. Har du en venn er du rik. Har du to er du dobbbelt så rik.

Tenk litt på det.

På gledens vinger..

Jeg tar på meg "Gledens vinger" og svever over Jæren. Intet sted i verden er for meg så viktig som Jæren. Å ligge i skråningen ved Obrestad fyr, kjenne havet og elementene som bryter krefter og farer forbi. La et strå kile min kjæres kinn, høre litt latter og rope mot vind!

Livet leves i denne stund. Steiner er slipet runde gjennom tusener af år. Jærbuen sindig og arbeidsom står. Jærbuen lødde på steingarder rundt. Håndmakt og vilje han er skjenket såvisst. Montro om Jærbuen er herrens prototype på det ækte mennesket? Intet er vel så trygt og sikkert som den innblandede "Æ" i alle ord. Og driv han ikkje med arbeid, så nytter han høve til å gjera aent enn å prate med store og tomme ord.

Hvis jeg skal nevne et sted på jord, som alltid vil ligge der så inderlig hjertegod. Ja, da er stedet uten tvil. Kvadsheim og Jæren til Obrest og him..

Vår..

Tre bokstaver, satt sammen til den korteste av alle årstider, nemlig Vår. Ingen av de andre årstidene gjør så mye med oss som våren. Jeg klarer ikke sitte stille. Jeg kjenner en glede og kribling i kroppen som er umulig å kontrollere. Ut! Jeg vil ut. Jeg vil sparke bort rester av snø fra vinteren som ennå hviler i de mest skyggefulle deler, der vårsola enda ikke har kommet til. Jeg vil hjelpe naturen med å smelte snø. Jeg vil titte langs husveggen efter snøklokker og krokus som stivefrosne, men solvarme strekker seg mot dagslyset. Jeg vil, jeg vil og jeg vil. Våren er tiden for å ville, legge planer. All tid er jo foran meg. sånn er det jo alltid, men nå om Våren når sola virkelig varmer på himmelen blir man liksom mer klar over det enn noensinne, at det er nettopp slik at tiden ligger foran oss. Går tid, eller kommer tid?

Jeg gleder meg til å se fullmånen sige over skogkledde åser i øst ikveld. Fullmånen har ikke vært så stor og nær jorda siden 1983. Det året var spesielt for meg, jeg glemmer det aldri. 1983 kommer liksom nærmere meg ikveld enn noengang før siden nettopp 1983. Neste gang er ifølge astronomene i 2016! Det er så herlig med planetene. der hersker tilsynelatende orden og forutsigbarhet. Til og med Haileys komet vet de når igjen blir synlig på himmelen. Universet må jo være ufattelig stort. Uendelig. Uendelig, et beskjedent ord som beskriver noe så enormt. Uendelig merkelig, og uendelig vakkert. Egentlig er vel symbolet for evighet det liggende åttetall svaret på alt. Fødsel og død ligger midt mellom sirklene og symboliserer overgangen til den andre tilværelsen. Også Våren da. Alt dette blir liksom så kjekt og problemfritt om Våren. Slik er det, om jeg velger å tro på det eller ei. Tenk om tingenes orden var avhengig av om jeg trodde på det eller ikke for at det skulle funnet sted! Da ville jeg ikke trodd på høst og vinter. Det jeg ikke tror på eksisterer jo ikke, eller gjør det det? Alt henger sammen med alt, sa en klok person som engang levde her, og som jeg holdt av. Jeg var kanskje ikke der at jeg forstod dybden i det utsagnet den gang da. Men ingeting er som en ide hvis tid er inne. Nå er tiden inne for Vår. Lalala Vår iår...

Ha gode varme Vårdager.

Solskinn fra Adolf Vind Bircheland..

Erik Bye - Vår Beste Dag

Sjelden føler man seg så stor, sjelden føler man seg så liten som efter å ha latt disse tonene og enkle pianoklang gli under huden.

Det er vekt i hvert eneste ord, det er dybde i hver setning. Det er som om selve kjernen i det levende livet, håpet, fremtidstroen, undringen og usikkerheten til alt kommer til syne.

Jeg minnes et kort møte med Erik Bye på Grand Hotel en varm sommerdag, vi vekslet blikk, et håndtrykk og noen gode ord.

Til våre veier krysses. Husk dagen imorgen kan bli din beste dag. Gjør den til det.

En hyllest til Jæren

Kjære Jæren, hvis man så kan si. Jeg vil si deg noen ord, for du betyr så meget for mig. Jeg savner deg hver dag og hver en kveld jeg ikke besøker ditt vakre landskap. I en evig symfoni med bølgeskvulp, saltsmak, blest og himmelprakt. Mang en kunstner har fått kjenne inspirasjon i ly av en steingard, ei løe eller busk.

Å være tilstede på denne jord, å være en berikelse for alle som bor. La vinden somme tider stryke så ømt og varmt om kinn. Andre gange vilt og strengt og sint. Mon er du, Jæren, som menneskene inderst ind. Somme tider vakker, andre ganger grå. Stundom sint, men oftest blå.

Å rusle fra hav til hei i samme sekund kan du med blikket gjøre på en jærstrand så fin. Langs håndlødde steigjerder mang en trell har slitt, men om kvelden satt han nok å puslet med sitt. Kikket måske ut på de fjerne blåner. Hva han tenkte vet vinden, for med den kan hende, en tanke eller to blev fanget, og reiste til ukjente strender. Hvem vet, hvem undrer, en ting er felles. Det vakre du skjenker, kjære Jæren, vil alltid bety.

Når jeg engang er borte vil du være her. Kanskje jeg fødes påny til et tre. Da vil jeg komme som et frø og slå rot utpå her. Sove, smile og leve. Takk Jæren.