Kjære Jæren, hvis man så kan si. Jeg vil si deg noen ord, for du betyr så meget for mig. Jeg savner deg hver dag og hver en kveld jeg ikke besøker ditt vakre landskap. I en evig symfoni med bølgeskvulp, saltsmak, blest og himmelprakt. Mang en kunstner har fått kjenne inspirasjon i ly av en steingard, ei løe eller busk.
Å være tilstede på denne jord, å være en berikelse for alle som bor. La vinden somme tider stryke så ømt og varmt om kinn. Andre gange vilt og strengt og sint. Mon er du, Jæren, som menneskene inderst ind. Somme tider vakker, andre ganger grå. Stundom sint, men oftest blå.
Å rusle fra hav til hei i samme sekund kan du med blikket gjøre på en jærstrand så fin. Langs håndlødde steigjerder mang en trell har slitt, men om kvelden satt han nok å puslet med sitt. Kikket måske ut på de fjerne blåner. Hva han tenkte vet vinden, for med den kan hende, en tanke eller to blev fanget, og reiste til ukjente strender. Hvem vet, hvem undrer, en ting er felles. Det vakre du skjenker, kjære Jæren, vil alltid bety.
Når jeg engang er borte vil du være her. Kanskje jeg fødes påny til et tre. Da vil jeg komme som et frø og slå rot utpå her. Sove, smile og leve. Takk Jæren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar