av Adolf Vind Bircheland
Endnu er solen lav på kveldshimmelen, men nu merkes det sakte at det går imot Vår. Jeg velger meg Våren. Den er begynnelsen på alt. Alt det fine og flotte er foran. Intet er vel mer underlig at betrakte, enn snøen som smelter og blottlegger sort muldjord. At det ut af dette mørke element skal komme de vakreste blomster og vekster er intet mindre enn et årlig under. Atter skal vi få ligge på ryggen i grønne enger og se universet rase forbi. Langt der ute i det fjerneste fjerne ligger det måske noen å ser at nettopp vi raser forbi.
Intet er vel mer Vår enn en tur langs Norges vakreste Jærstrender. Solen er høy, horisonten uendelig og naturens dufter tilstede. Våren er som en av Beethowens symfonier. Den er perfekt. Det er ikke mulig å legge til en tone for å forbedre stykket, og alt der trekkes fra forringer absolutt.
Våren er tid for de bankende hjerter, våren er tid for en kriblende kropp. Våren er tid for å være alene, våren er tid for å vandre i flokk. Jeg velger meg Våren fordi..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar