Adolf Vind Bircheland
Jeg har plantet et tre. Hvor er jeg heldig som kan gjøre nettopp det. Treet ble plantet efter alle de gode kunsters regel og efter velmenende råd fra en gartner. Nu står det der og strekker seg mot lyset og himmelen. Hvis uhell ikke inntreffer og treet får vokse seg stort vil det være på sitt vakreste når kommende slekter nyter skyggen treet kaster på solfyllt plen.
Måske engang om mange år står et lite barn og ser på treets krone, strekker sine armer små mot en av de gode frukter som henger litt for høyt til å nås. Måske nettopp da blir den som plantet treet tenkt på i takknemlighet. For det var jeg som plantet det tre som bar verdens beste frukter, og som en gang i fremtiden vil befinde seg i en for meg nu fremmed persons barndommens dal.
Akkurat nu forsøger mitt lille nyplantede tre å vifte litt med grenene, forsøke seg mot vestavinden. Rette sine grønne blader mot det livgivende sollys. Jeg håper kjære tre at du finner ditt nye sted behagelig og godt. Jeg gleder meg til å følge deg i årene som kommer, og jeg hvisket til det at her skulle det få det godt. Jeg følte at treet forstod hva jeg sa. Og i vinden hvisket det takk.
Gå ud å plant et tre, intet føles så godt her og nu som akkurat det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar