Alle trenger et slaaagord. (Uttales på Hauadialekt)

av Alvin Ohlav Whippenberg

I forbindelse med "Begeistringsuka 2009" ble ulike slagord og steder diskutert. Dette var et utrolig humoristisk og interessant emne. Som fenomen er slagord på full fart tilbake i den offentlige bevissthet. Det morsomste med utviklingen av nye slagord er at det kan få folk til å føle seg romslige selv om de ikke er det.

Man kan ved bruk av slagord prøve å endre en kollektiv oppførsel. "The big apple" er jo som kjent verdensbyen New York. Selv om et stort eple kan være fristende og vakkert, kan det smake både surt og søtt. En treffende beskrivelse på verdensbyen? Kanskje "Et passe stort eple" kunne vært en ide?

"The Windy city" er Chicago, og det er helt sant. Fra mitt besøk der husker jeg mye storslått bynatur og en kraftig vind (wind) fra de store sjøer. Det aller viktigste i valg av et slagord vil være at det som det slagordes om ikke fremstår som sludder og vås for store deler av de som bor i en verdensby der man har tiltalt kongehuset med "Dokkas Majesteta". En partifelle av "Dokkas Majesteta" lot seg nylig avbilde i en riksavis der hun i brede ordelag så til de grader alminneliggjorde et slottsbesøk med påfølgende spise og "fri bar". Selv om vedkommende ikke fikk underslått bestikket gikk hun etter eget utsagn ikke tomhendt derfra. Applaus. At vedkommende eventuelt hadde sitt opphav i et sted med et stor hjerte viser at diagnosen hjertefeil er nærliggende.

Som humorforsker vil jeg blåse liv i alle de Herrens basuner som er nødvendige for å hindre at en hel kommune, og et helt folk tabber seg offentlig ut. La meg på tampen bare få lov til å tipse om at "stedet med de små mus med store ører" fremdeles er ledig...

Ny serie: pensjonerte ord og uttrykk....

av Adolf Vind Bircheland


Det moderne samfunn har i sin iver efter å få mennesker til å tro at de befinner seg i en evig ungdom bidratt sterkt til at gamle gode ord og uttrykk har bleknet og plassert på lager.

Jeg vil nu benytte anledningen til å puste nytt liv i den gamle "Jumperen". I sin tid var det en selvfølge på kalde dager å ta på seg en varm og god jumper. Jumperen varmet alltid godt, nu til dags er det bl.a sweatere, gensere og piquetgensers som har tatt over. Jeg synes at den oppvoksende slekt fortjener å få varme sin kropper i en god hjemmestrikket jumper.

Jeg håper at De som leser dette ved neste besøk i en manufakturforretning forlanger en god og varm jumper.

Om solskinnet

av Adolf Vind Bircheland


Engang var solskinnet simpelthen solskinnet
gyldent og dejligt at ha.
Nu er der kommet alverdens bekymring.
Den skal liksom først trækkes fra.


Har jeg en bøn til de magter, som vogter
vår jordiske vej, er det den:
at gi oss det gamle, det gyldne og gældfri
lettsindige solskin igjen.


Piet Hein.

Ut å treffe kjente..

av Adolf Vind Bircheland


Jeg vil virkelig anbefale en tur på kirkegården for å "hilse" på gamle kjente.

Det er en meget underlig, men så universell vakker opplevelse. Å vandre på små grusstier og lese på de mange stener navn som er så kjente at det gir umiddelbar adgang til riket "Minnenes verden", Det er rett og slett en ubeskrivelig opplevelse.

Selv opplever jeg stadig å bli påminnet om folk som jeg såvidt hadde glemt. Det er dog et merkelig faktum at jo eldre man blir jo flere kjente "treffer" man nettopp på Årstad. Og til de som tror det er trist og sørgelig, og en smule depressivt å vandre slik på en kirkegård vil jeg bare si, dere tar feil.

På Årstad er det mange, mange gode historier som blir kilt av trærne som vokter på hemmelighetene..

I serien ."Gater som ikke bebos av Kari Bræmnes"

av Adolf Vind Bircheland


I serien om kjente gatenavn er vi nu kommet til en slags rosin i marengsen. Aldri før har så mange, stått så samlet, og vist så stor solidaritet som i nettopp denne byens gade.

Her sies det at det er plass til alle, selv yrkesaktive får tildelt husnummer i den omholdte gade. I begynnelsen var det hele tiltenkt den trygdede del av befolkningen. Men sterke krefter innenfor museumsmiljøet på Slettebø jobbet sterkt i kulissene for å få omstøtt dette. Noe de klarte allerede på slutten av 70 tallet.

Nu er verdensbyen nevnt i ulike proposisjoner med statsstempel der det vises til lokalpolitikeres uante fremsynthet ved tildeling av et så treffende navn. Tidligere ordfører Bårdsen er vist ekstra stor kredibilitet i så måte. Videre ser vi av saksutredningen at moromann Øystein Ellingsen i særdeleshet gis honnør for gode ordførerparodier opp gjennom mange år. Det skulle vel være smør på fett og henvise til sketsjen om ferjå, og en smale molo??

Dettan visste du inkje...

av Adolf Vind Bircheland

I serien om "okka gater" er nu tiden inde for at puste liv i en av de mæst ærverdige gadestubber i byen.

Den selveste originale bynisse Mads Nilsen fra Malmgaten, i sin tid, fikk gaten opkaldt efter sig for meget længe siden. Mads var meget begeistret for mænnesker og han likte specielt at klæ sig ut som julemand i tiden før jul. Han underholdt på skolen og på "frellsiss".

Bedsteborger Wallentinsen af vor by, i sin tid, unnfanget denne ide om at ære Mads med en egen gade. Så langt så væl. Debatten i de ulike losjer og herreklubber gikk efterhvært i retning af at dette skulde gjennomføres. Det siges at Mads Nilsen, med tilnavnet Mads Nissen blev ualminnelig lyckelig over at bli slig en gave til gunst.

Denne historie er så gammel at kun de eldste på Lundeaane har et svakt minde om omtalen av Mads Nissen.

På slutten av 70-tallet hadde dog de røde partier en god periode med solid tilslutning af ungdommen. I den forbindelse sies det at skøyergutten fra Nygaten skrapte vekk noget af blåmalingen på bokstaven d, slig at det for den unge generasion fremstod litt mer politisk i form af Maos Nissensgade. Ja, den verden er somme tider uransaklig...

Løyen debatt fra 80-tallet.

av Adolf Vind Bircheland

Av og til er verden rarere enn andre ganger. Jeg husker tilbake til slutten av 80-tallet, og en debatt som raste i fremtidskommunen Sokndal sør i Rogaland. Bygdos snakk hadde i lengre tid dreid seg om savnet av et kommunevåpen. Dette manglet denne så evige stad.

Ordfører Skretting, i sin tid, fikk med seg de andre folkevalgte i en idedugnad for å få et kommunevåpen. Bergverkskommune som de nå en gang var, gjorde at dette ble et naturlig utgangspunkt for hjernestormingen.

Til slutt, etter mange og harde debatter, stod to aktuelle kandidater igjen til utsmykningen. Det var bergverksverktøy som de lokale kalte "hakker" eller alternativet "pikker" Det hersket enighet om at det skulle være tre stykker i kommunevåpenet da kommunen har tre tettsteder.

Det sies at Redaktør Aano i Stavanger Aftenblad, i sin tid, kontaktet administrasjonen i kommunen der han lurte på hva slags "pikker" de så for seg der nede i den evige bergstad.

Da svarte årets Sokndøl: "Det e sånne pikke med hakka me, elle sånn hakke med pikke me".

Heldigvis vant hakkene. Da kan vel konklusjonen ble at hakket slo pikkene med 1-0.

Oluf Løwolds gate

av Adolf Vind Bircheland

I serien om gatenavnenes betydning er vi nu kommet til Oluf Løwolds gate. Mange lurer sikkert på hvem Oluf Løwold var, og hvorfor han har fått en gate oppkalt etter seg. Oluf var av profesjon byfogd i Stavanger for lenge siden, faktisk på 1800 tallet. Oluf var foregangsmann på mye. Han har blant annet inspirert foreldrene til en kjent nordnorsk humorist til sitt døpenavn, nemlig Oluf.

Oluf Løwold var av fin ætt, og hadde sterke blodsbånd til familien Løwenskiold som er en betydelig eier av skog i Osloområdet. far av Oluf, Harald, led av kraftig dysleksi. Dysleksi ble også benevnt som ordblindhet på denne tid. Egentlig var hans riktige navn Olaf Løwenskiold.

Man konkluderte med at tross alt kunne Oluf Løwoldnavnet også smukke barnet etter at en haug med uheldige omstendigheter hadde inntruffet. Som plaster på såret fikk Olav Løwenskiold oppkalt en gatestubb etter seg i flere norske byer. I verdensbyen med egen boulevard og aveny ble gaten inn til "Olufsro", døpt til nettopp... Oluf Løwolds gate

Oppsummering av helg, og litt grutnytt!!!

av Adolf Vind Bircheland

Min gode venn og mandssanger er for tiden i "vidla veret" etter en meget vellykket oktoberfestival. Jeg giver ham så evig rett. Dettan va gøy. Det var særdeles hyggelig å se de Show Chow i salen, og at de så ut til å trives så godt. Nu glæder jeg oss til revyen nærmere jul.

Videre var det mange andre venner og kjente til stede under teltduken, og hyggelig samvær var uunngåelig. E du me??

Temaet for neste års oktoberfestival er snart klart. Nichole vil komme på scenen i Tyrolerdrakt og synge "ein bischen frieden", avslutningsvis vil hun oppfordre alle til å blinke med lysan, og gå i fred.

Humorforskeren Alvin Ohlav Whippenberg

av Oda Keth Ørsdaalen

Jeg vil si at 11 oktober er til minde om den store skandinaviske humorforsker Alvin Ohlav Whippenberg. Han la ned et formidabelt kunnskapsarbeid for å finne fellestrekk ved humor. Han var meget pirret av å påvise ulikheter i humoren i eksempelvis nord Norge og den mer distanserte humoren i Skåne.

Whippenberg konkluderte i en doktorgradsoppgave fremført ved Lunds univeristet i Malmø i 1984. Denne er jo så kjent og banebrytende at videre presentasjon vil fremstå som fornærmede mot leseren.

Kort oppsummert kom Whippenberg frem til at "bainnskap" var nøkkelordet i den nord norske humor. Jo mer banning, jo bedre. I Skåne lo man mer av spøkerier med de Gudfryktige. Det virkelig sjokkerende i forskningen var da Whippenberg oppdaget utstrakt bruk av "Onneoksehumor" som var favoritten til endel bosettere på vestlandskysten av Norge.

"Onneoksehumor" har vokst frem, fra en sped begynnelse på Øxhnevad Jordbrugsakademi i 40 årene, og frem til dagens så omholdte og velkjente "Bing".

Det som var Whippenberg største oppdagelse var fasinasjonen over at selv om humoren ofte var ulik, var latteren den samme.