av Adolf Vind Bircheland
Sjelden er det større engasjement og større glede enn når de store kammer kan løftes ut af skapet. Denne gang er det et religiøst miljø i den katolske kirke som får smake kammens spisshet. Nu skal atter troende mennesker kjemmes over en kam. Det finner meg underlig at kjærlighetsbudet er av de viktigste bud der er diktert fra Vår Herre, og at det er budet menneskene benytter seg minst av. At menneskene har katalogisert og vurdert de ulike måtene og vise sin kjærlighet på er spesielt.
Føles en ting feil, så er det som regel fordi det er feil. Pedofile mennesker er like forkastelige uansett yrke og bakgrunn. Det finnes så mangt af elendighet i verden å grave seg ned i dersom man vil det. Kunsten er å la være.
Adolf Vind Bircheland besøkte i søndags sin kirke. Glassmaleriet i denne kirke er vidunderlig. Min kirke kan like gjerne være en naturens katedral. Intet gjør meg mer religiøs enn følelsen av tilstedeværelse i vakker natur. Fjellene kan være digre som klokketårn, og den andaktsfølelse man til tider får innunder huden er som søndagslyden fra stueveggene kl 11 i Egersunds gamle bydel en gang i forrige århundre. Det var salmesang på høyt volum, nærmest for døve skulle man tro. Der satt de gamle mennesker og nøt sin andakt, en rar opplevelse var det å rusle gatelangs den gang da.
Min gode venn Pater Pollestad er en Tondyldvinelskende herre. Tondyldvin gjør at man blir frittalende, begeistret og glad, noe som kan falle enkelte tungt. Slik er det, og dem om det. I Likhet med min venn Podlesten kan jeg skrive under på følgende setning:
"Jeg har ikke alltid rett når jeg bestemmer meg, men alltid når jeg ombestemmer meg"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar