Nyd de glade agurktider!!

av Adolf Vind Bircheland.

Noe af det bedste med den lyse sommertid er den gode tilgangen på bagatellmessige nyheder. Ting som ellers i året ville blitt forbigått i taushet får nå meget store oppslag.

Jeg er derfor en meget stor tilhenger av nyhedsbildet om sommeren. Jeg ville foretrukket at de såkalte "agurktider" inntok også resten av året! Hvem blir vel lykkeligere av å høre om flommer og manddrab under fjerne himmelstrøk.

I disse sommertider opplever vi at en dukkeliknende figur sitter på et unevnelig sted og sprer om seg med jærske uttrykk på både det synlige og det mer private. Dette morer og undrer oss så meget at det gode humør sniker seg inn i kroppen og gjør hverdagen blid.

Blant mange "agurknyheter" finner jeg det verdt å nevne en her omboende journalist i lokalavisen som viser en spesiell interesse for Adolf Vind Birchelands heieområder. Dette ved at de laget et dertil oppsiktsvekkende innslag i sommertorget i nevnte avis. Fornøyelig lesning om jeg så må sige. Nu blev dette oppslaget "varslet" meg i kaffegruten så jeg var forberedt. Trodde nok at interessen rundt "Mysteriet Adolf Vind Bircheland" hadde avtatt såpass at redaktøren i Dalane Tidende heller ville bruke spalteplass på andre ting. Gøy var det uansett.

Ved vakre Beiarlund...

av Adolf Vind Bircheland

Jeg blir meget inspirert av at ferdes i mine heier. Her er så meget fra svunne tider at mindes om. Jeg opplever ikke så rent sjeldent at mine tanker farer hen, og entrer "Minnenes verden".

Jeg rober ut af full røst med min stemme: "gå ut i naturen og føl dere som hjemme!". Få mennesker i denne verden er forunt at fråtse i slig en natur der her er rundt.

Åpne opp dine øyne og se, her er plass til alle, både folk og fe. Det kribler i kroppen og glæder meg titt, å tenke på alle som har satt sine skritt, i myrer på berg og skogens bunn. Hva mon de tenkte da de gikk her et sted. Hvor sterke og stolte vi mennesker er, vi tror somme tider at naturen oss under i hierarkiet er.

En indre reise i sommernatten.

Jeg ble inatt grepet av en trang til å foreta en innvendig reise. Sommeren er jo som kjent tid for de store og små utflukter i rekreasjons- og opplevelsesøyemed. Folk flokker seg langs strender og andre steder der sola har for vane å brune de skrøbelige kropper. Selvsagt skal man trene, øve seg og stelle pent med sitt jordisk tilhørende legeme. Jeg finner alikevel stor glede i å foreta indre reiser og tilegne meg åndelig trim.

Jeg skapte igår sent på aftenen på min terrasse en dertil god og riktig atmosfære for å kunne henfalle til den rette stemning. Min innvendig flyvertinnestemme forklarte med behagelig og vennlig røst hvordan jeg skulle forholde meg før "take off". Jeg måtte sørge for å ha tilstrekkelig stearinlys tent, rødvin i et dertil rommelig stettglass. Det blev oppfordret til at fylle uterommet med dempet og vakker musikk. En nærmest hvilken som helst utgivelse av Secret Garden ville gjøre nytten. Så var alt klart for avreise under stjernene. Det at en vakker ne måne gled over horisonten på østhimmelen og skapte en trolsk stemning understreket så til de grader hvorfor indre reiser er så omholdte.

Jeg senket frekvensen i egen kropp til tethra niveau for lettere å komme i kontakt med det egentlige. Reisen startet!

Podlestens sommerminne!!

Vel. Denne historien fra virkeligheten var lenge en godt bevart hemmelighet (ca 7 dager). Nu som historien ser ut til å komme på "alles" lepper har en noe flau Per Pollestad bedt meg på dette forum om å si sannheten slik den er. dette vil helt klart være det korrekte motrekk til de falske og løgnaktige historier som spres på folkemunne.

Det hele begynte i et, rett og slett, lystig lag på Per Pollestads flotte bolig på fyrrige flatjæren. det blev servert undrhånden meget god og smakfull mat. Som alltid hos podlesten mangler det aldri på drikke av nogen sort. Også denne gang. Kanskje var vi som var til stede på sommerfesten de sidste som noen gang blir meddelt en så generøs og rundhåndet bevertning?

Festen begynte ved soloppgang, dette for virkelig å ha god tid til festligheten som må gjennomgås. Da jeg, adolf, ved tolvtiden spanderte medbragt Tondyldvin ble Podlesten så rørt og begeistret av gesten at han umiddelbart satte til livs mesteparten av flaskens smektende innhold. Jeg hadde simpelten ikke hjerte til å legge demper på den så elleville glæde som blev meg tildel. Podlesten omfavnet meg så voldsomt at jeg mistet været, og måtte ta meg en hvil etterpå.

da jeg våknet ved firetiden var Podlesten vekk. Ved halv femtiden ringte en bestemt, men veldig hyggelig jærsk stemme på Podlesten sin fasttelefon. "Kjennæ du ellø nogen av dokkje så æ dør te ein nåkkså dryge mann på enn 150-60 kilo så saie at han heide Pær?" Joda jeg innrømmet gladelig og en smule lettet at Podlesten trolig var kommet til rette! Jeg måtte få klarhet i hva som hadde skjedd, og når samtalen med Lensmanden i Klebb var over visste jeg at ting aldri ville bli det samme igjen.

Podlesten hadde lenge pratet om en del av en jærstrand som var forbeholdt naturister. Lite visste jeg at han hadde tatt "ain Tekksi" ned på Orretranden. Podlesten hadde lagt seg på solsengen sin i adams drakt og sovnet. (Æg sobbna) som han så beskrivende selv sa. Podlesten må ha drømt de livligste drømmer (bivirkning av tondyldvin). Podlesten hadde lagt seg splitters på en del av stranden som var tiltenkt alminnelige badegjester. Når han omsider våknet var han det som ofte pent blir omtalt som begeistret. Han var omkranset at en gjeng indignerte husmødre med barn, og Lensmanden i Klebb.

Podlesten unngikk med et nødskrig fængsel for sin opptreden. Nu taler Per Pollestad varmt om avholdslosjen, og sier at "nå ska æg bara drikkja vatn, allre mair enn allkeholsmule i moen min".

Sånn endte den historien, og om avholdsløftet holder til bussturen til de vakre tondyldlunder i det store utland, ja da skal jeg ....

Hvilken kaffegrut er best ?

Det har etter forrige bloginnlegg om spåing i kaffegrut nærmest vært en hærskare av spåinteresserte mennesker som har spørgsmål at stille. Det er ikke mulig med få ord å beskrive alle de gode ting kaffegrutspåing medfører. Jeg skal alikevel svare på noen hovedtrekk i i undringens verden.

Å spå i kaffegrut kan læres, men de aller beste spåere har medfødte evner som gjennom livet blir spisset og perfeksjonert. Man blir aldri helt utlært, men treffprosenten øker proposjonalt med økt innsikt.

Det har i ulike spåmiljøer hersket til tider livlig debatt om hvilken kaffegrut som egner seg best til spåing, og hvilken kaffegrut som gir de sikreste resultater. Her får man ofte svar som man roper i skogen. Jeg har eksklusiv informasjon til de som ønsker det, men jeg understreker at det hele dreier seg om en komplisert sammensetting av ingrediensene i evnen, viljen og gruten. Mange sverger til Tyrkisk kaffegrut, som avbildet til venstre. De som på folkemunne omtales som "spåkjerringer" benytter seg ofte av COOP kaffe som i enkelhet kjøpes på bl. a Forbruken. Størst treffsikkerhet er blandingen 40-40-20 med gul,rød og blå kaffe. Videre berettes at endel vestlendinger, da spesielt i spåmiljøet rundt hanseaterbyen Bergen sverger til Friele kaffegrut.

Det nevnes som en kuriositet at det i Trøndelag er populært å spe ut gruten flere ganger med karsk (sterk trøndersk sprit) før spåseansen begynner. Dette er ikke å anbefale da enkelte som har blitt meddelt upopulære spådommer har tillatt seg å gå berserk på en dertil animert og uverdig måte. Det siges at Lensmand i enkelt tilfeller har vært sidste utvei.

Jeg vil meddele at jeg personlig har hatt gleden av å få benytte kaffegrut fra en spesiell kaffeblanding fra et meget eksklusivt etablissement i den meget sentralt beliggende verdenssmåby Egersund. Etablissementet heter noe så eksklusivt og orientalsk som "Mocca", og er stedsplassert i skjønne og intime lokaler i Storgaten i denne så vakre by. Til min store undring er kafelivet langt fra hektisk, men efterhvert som byens barn oppdager hvilken eksklusivitet som befinner seg her i nærmiljøet vil det bli bakstreversk å ta et "tog te byen" for å gå på fine Caffeer.

Spåing i kaffegrut, Trolldom eller vitenskap?

Det er ikke til å unngå å legge merke til den engasjerende debatt som raser som en farsott i sommermediene. Spåing i kaffegrut har i mange år fremstått som en meget sikker metode å forutse ting som er i vente. Det være seg i nær eller fjern fremtid. like sikkert som i alle øvrige debatter har spåing i kaffegrut sine svorne tilhengere såvel som motstandere.

Debatten om grutspåing er til å stole på kan jeg for egen regning svare et rungende ja til. Vitenskapen veksler ofte mellom det sikre og det usikre. Ting som vitenskapen bare for få år siden hevdet var absolutt har i ettertid vist seg å egentlig være annerledes. Så hva er egentlig vitenskap? Er det den som roper høyest, og underbygger sine påstander med minst tvilsomt faktagrunnlag som skal hevdes å være vitenskapsmann? Hvor ofte har ikke selvhøytidelige og bombastiske mennesker hevdet sine antagelser som ny vitenskap, for så å sikre seg en plass i etablerte kretser. Slike vitenskapsmenn krever ofte solide honorarer som utbetales over de offentlige budsjetter. Er dette riktig eller galt? Bør vitenskap defineres på andre og utvidede måter? Dette er et hett tema i flere kjente studiesirkler og kollokviegrupper i studiemiljøer på kontinentet så vel som i kinesiske universitetsmiljøer.

Jeg er selv overbevist om at spåing i kaffegrut har et kjempepotensial innen det politiske miljøet. Dette ville kunne ført til betydelige kortere politiske prosesser og debatter. Man ville med letthet kunne støtte seg til direktoratet for Kaffegrutspåing. Dette direktorat ville fremstått som en sareptakrukke av kunnskap og riktige veivalg. Som en hake ved det hele ville alikevel noe av den usaklige politiske debatt forstummet. I karikaturtegnermiljøet vites det at det er stor motstand mot spåing i kaffegrut. Selvsagt, om jeg tør bli personlig. Dersom man velger å benytte denne "nye" kunnskap som byr på hemmeligheter og riktige veivalg fra bunnen av kaffekoppen vil et stort antall bl. a politikere oppleve en mer rettelig væremåte. Det vil ikke bli like lett å si at man tar en "Sponheim" eller for den saks skyld en "Sandberg", mange pinlige situasjoner vil bli forebygget.

Å støtte seg til kaffegrutspåingens sannheter vil være spesielt nyttig på det kommunale plan. All den tid kunnskapsnivået på kommunepolitikere er høyst varierende vil det med stor fordel dras synergieffekter av det å ha noe å samle seg om. se for deg den bestemte og nysgjerrige stemning i f.eks det lokale kommunestyrets medlemmer vil oppleve når borgermester Jørgensen jr. ber om 10 minutters kaffepause under en eksempelvis vanskelig saksdebatt.

Som om ikke dette var mer enn nok spenning for en aften, bare ymter jeg frempå om de muligheter grutspåing vil gi lokale journalisthelter som Ingve Aalbu og Kjetil Stormark i sin iver etter å Webbifisere lokalavisen Dalane Tidende. Her er uante muligheter!!

Om å eldes i skjønnhet - alderdom med verdighet.

"Den tredje alder" kaller franskmennene det siste avsnittet av livet, som begynner når vi pensjoneres og ender når vi går ut av tiden. I gamle dager var dette for de fleste et forholdsvis kort livsavsnitt, men i vår tid er det ikke uvanlig at "den tredje alder" varer like lenge som "den første", som begynner når vi fødes og slutter når vi går ut i arbeidslivet. Den gjennomsnittlige levealder stiger stadig, og de gamle er blitt så tallrike i velferdsstatene at pensjonskassene skjelver for alle utbetalingene.

Samtidig gruer mange seg til å bli gamle; de forsøker i det lengste å fortrenge tanken på alderdommen. Med den negative holdningen de fleste har til det å eldes, gjør de ingen ting for å forberede seg til dette viktige avsnittet av livet. Tvert imot, man forsøker krampaktig å holde på ungdommen. Femti- og sekstiåringer omtaler hverandre som "jenter og gutter", og strever seg til stressproblemer og hjerteinfarkt med å holde seg unge. Men det er nytteløst å ville mosjonere seg til evig ungdom eller slanke seg til evig liv. Vi kommer alle til et punkt hvor livet svinger inn i smulere farvann, hvor vi er mindre etterspurt, hvor vi kan føle oss tilsidesatt og avlegs. Kort sagt: Vi blir alle gamle, om vi ikke dør unge.

Fra legevitenskapen er det i de senere år kommet mange gode nyheter i forhold til det å eldes. Aller gledeligst har det kanskje vært å få avsannet den gamle teorien om at hjernecellene ikke fornyer seg, men dør og blir færre år for år. Vi blir aldri for gamle til å lære, og jo mer vi bruker hjernen, desto bedre holder den seg. Dette har vi jo kunnet konstatere lenge før lege-vitenskapen fortalte oss det: De mennesker som har interesser, som er levende engasjert i noe, som er utadvendt og ikke redde for å flytte seg fra godstolen, de holder seg også åndsfriske på en helt annen måte enn de som bare setter seg til bak en trang horisont og hele tiden kjenner etter om de kanskje feiler noe. Da har de også lett for å surne, og "sure gamle mennesker er et av djevelens mesterstykker," sa en gammel nonne allerede på 1700-tallet.

Maskerade i Denzchig, Øst Preussen.

Sommernatten er over oss, og jeg fikk på mail oversendet en stemningsrapport fra den årlige begivenhed i den vakre byen Denzchig i østre Preussen. Vi som har levd noen år holder oss til etablert geografi i omtalen av land og stater. I europeeisk sammenheng har løsrivelsen og manifestasjon av nye land snart blitt en olympisk idrett å regne.

Mitt hjerte ligger veldig nærme den urgamle kulturstormakten Tsjekkoslovakia. etter en splittelse midt i Oslo ble ting midlertidig forringet.
Jeg lar dette faktum alikevel ligge, men tider skal komme.

Jeg refererer til den så altoppslukende maskerade i Denzchig. Byen har et yrende studentliv, og dermed et utstrakt kultur og kunstmiljø. Flere kjente skulptører og billedhoggere har gått sine lærlingesko hos det meget anerkjente Krofstzolakis institutt for utviklende samtidskunst.

Videre har stedet et stort hjerte med plass til skrivende kunstnere. Man blir meget lett revet med av gode menneskelige vibrasjoner.

Jeg skal sammen med Per Pollestad ( Podlesten, god venn) reise til Denzchig i slutten av oktober. Det er den årlige markeringen av Tondylbærtreet som er blitt en tradisjon blant kjennere av Tondyldvinens hemmeligheter. Hvert år blir det innlemmet tre nye medlemmer i den sixtinske Tondyldlosche anno 1718. Det er selvsagt at man må foreslås av et annet medlem for å komme i betraktning, men er man først kommet inn vil de Tondyldvinske ballsaler for alvor åpne seg!

Den perfekte juligave til han eller henne!

Det er med stolthet og glæde jeg rober ut til folket om denne så eiegode nyhet som tilbydes fra den så legendariske og tradisjonsrike fotobutikk i sentrum av visefestivalenes Mekka.

Intet er vel som å pynte seg i et så vidunderlig lettvint, og charmerende plagg som T- skjorten. Den passer til envhver anledning og er en følgesvenn i denne sommerlige festivaltid.

Intet er som sommer, sol, varme, trivselspromille på 2,3, festivalstemning og være endel av fellesskapet til de som lurer på "Hvem Adolf Vind Bircheland er".

En interessant nattlig observasjon!

Ja, intet mindre enn en sensasjon ble inatt opplevd på Varbergs topp. Jeg ville benytte månelys kombinert med nordlig nattrødme til å studere tarotkort under åpen himmel. Med halvmåne i Zenit og assendant i 3 hus, og ikke minst med merkur i vannmannen og sol i vær ville alle forutsetninger for en vellykket titt inn i fremtiden være tilstede. Jeg må bare si at det var litt av en åbenbaring der fant sted.

Jeg vil ingenlunde kjede leserne med detaljer, men anbefale oppskriften til andre for utfyllende innsikt. Sindets letthed og munterhed påhjelpes med det i mange år så undervurderte produkt Tondyldvin. Produktet som sådan produseres i private gjemme i undertegnedes regi. Hvordan jeg så i sin tid fikk tak i endel eksclusive oppskrifter på flaskegodt kan dog røbes såvidt.

Jeg var i sin tid på et tilfeldig besøk på sørlandet, i en liten by kalt Trangvik. der blev avholdt en dødsboauksjon, jeg fattet interesse og menget meg i folkemengden. Jeg fikk et insektstikk over høyre øre, og klødde meg febrilsk, det neste jeg registrerte var at jeg hadde fått tilslaget på ei gammel skipskiste med innhold. Jeg blev selvsagt umiddelbart fortvivlet, men klagen min var fånyttes. Heldigvis, kan man vel si, dette har bragt mig mang en lykkelig stund.