Adventsgrut..

av Adolf Vind Bircheland

Første søndag i advent er en sterk symbolsk dag. Man samles rundt lyset og tenner det med glede. Det står og skinner for seg selv og oss som er til stede. Det skinner for oss som er til stede. Vakre ord med en dybde så voldsom som de ukjente verdenshavenes bunn. Jeg kokte en god kjel kaffe, og tilsatte rikelig med den aller beste vinterkaffegruten til eksklusiv spåing. Fikk en god blanding av en venn jeg møtte på den internasjonale kaffegrutspåkongressen i oktober.

Spent satte jeg meg til, og ting lot ikke vente på seg. Overraskende nok ble temaet det å miste noen som man har kjær. Det være seg nær eller fjern. Den jordiske sorg har også en annen side som for oss befinner seg her, og ikke på den "andre siden" eller som ei dame jeg kjenner så malerisk vakkert sa "bak sløret". Denne dimensjon er umulig for oss mennesker å se og forstå når livet leves. En annen meget klok mann jeg kjenner sa "livet forstås først når det er over". Ja, kanskje er det sånt tenker de fleste der de som mauren jobber i vei og strever med sitt. Alle får sitt, stort eller litt, som min kjære mormor sa en gang for leeenge siden.

Kaffegruten byr meg slike tanker nu i adventstund. Advent betyr å vente. Nå venter vi på julen, en gledens tid. Det er viktig. Hadde bare folk lært å ta med seg litt av den ekstra synlige menneskelig adventvarme videre inn i det nye året. Kanskje utøvd og bevart adventsvarmen til å vare hele året? Kanskje det hadde vært noe?

Lev livet slik at man gledes og gleder. Livet er like skjørt som flammen på et adventlys. Det er der, og plutselig er det borte. Tenk på det.

Gruten avslører at en meget trist hendelse her på jorden, ble til full fest i himmelen da vedkommende ankom på "rød løper" og traff sine gamle igjen.

God søndag, varme tanker fra Adolf Vind Bircheland

En aftentanke..

av Adolf Vind Bircheland

av de utvalgte få,
er de færreste frelst,
og de fleste,
forskrevet til fanden.

for hvem som helst,
passer til hvem som helst,
men få passer kun til,
hverandre.

Tid for gladfyll..

av Adolf Vind Bircheland

Lættere begeistret efter en udlufting i fylkeshovedstaden er nu Adolf kommet i skrivehumør. Jeg hadde rent udeglæmt den blide og særs underholdende menneskemængde der trakterer de ulige eftablissementer i førjulstiden. Jeg må beskjedent si at de indtrykk der er gjort er behørig memorert i afdelingen for "underholdning af Ola og Kari".

Det er enestående artig at bese familiefedre som udklædt i nisseluer og pent tøj opptreder med en selvtillit der tilhører i de største popstjærners sfærer. Den må være blind og døv som ikke registrerer den paringslek der foregår på de ulige "Dansehuse". Slig har det nok vært i uoverskuelige tider, og underholdningsfaktoren er skyhøy. Jeg har vondt i lattermusklerne endnu.

Dog har moroa en tændens til at endre karakter henimod sidste afgang på Jærbanen i retning verdensbyen. I natt på hjæmvej opplevde jeg blant flere ting to udklædte julemender i full slåsskamp ved Bredevandet. Og for de som er i tvivl så inneholdt disse julemænder rødt juleblod. Og de omtalde hverandre heller ikke med muntre udsagn som "hau hau", og ingen af henvendelserne gikk på om der var "nogen snilde ..." her. Det var også et par nissemødre med i opptrindet. Adolf opplevde selvhørt at krangelens udgangspunkt var "hvem som med hvem hadde bestildt".

La mig nu ikke på nogen måde oppfattes som en...., ja hva skal man sige? Glædesdræber og fæstbrems. Adolf ved dog sannelig at more sig, la der ikke herske nogen tvivl om det. Kan mitt indspill bidra til at en eller to tænker seg litt nøyere om før man inntræder i de julebordske ballsaler, ja da er det absoludt til nytte. Det er lov å drikke seg full, og ete seg mett. Men til de der har tænkte at danse på borderne udklædt i nisselue og blankpolerede sko er det all grund til at minde om at ved stigende promille bør ikke selvbildet skrues til himmelske højder.

Da genstår det kun at ønske amatørfylla til lykke med juleforberedelserne!

Adolf om anonymitet?

av Adolf Vind Bircheland

Debatten der omhandler anonymitet i web aviserne vil på ingen måde afsluttes med det snareste. Der har været spekulered i mange rætninger. Adolf føler selv for at klargjøre sitt syn på de navnløse indlæg. Først og fremst må ethvert indlæg betraktes ud ifra dets konsistens og fremførelse. Et meningsfylt og banebrytende indlæg kan virkelig nyttes og gi ny kraft til ideer og tanker, om indlæget er underskrevet med anonym, pseudonym eller fullt navn spiller så langt overhodet ingen rolle.

Det som spiller stor rolle er afsenderens besyv og mening med skriveriet. At enkelte kritiserer systemer, saker eller personer på en sjikanerende og ufin måte, og påberober seg anonymitet synes Adolf personlig ikke er passende. Man må beholde det gode språg, den lune understatement og det klare budskap samtidig som man må efterleve skribentens gentlemansregler. I prinsipp skal man ikke skrive noe om noen som man ikke kan si ansikt til ansikt med den eventuelle person. Dette er etisk korrekt.

Kommentarer der loggpubliseres med fullt navn er nettopp det. Innholdet og udøvelsen sier dette intet om. Der 1 tenker tenker ingen, er det noget som heter, i overføret betydning kan det være relevant også her. Adolf synes det er meget hyggelig at folk benytter seg av sin ikke selvfølgelige rett til ytring, slik er det slettes ikke i alle verdens land. Det å skrive viser at man følger med på det der sker, og har et aktivt forhold til begivenhederne. Dette er på alle måter sundt. Jeg betvivler stærkt de der forestod den triste vandalisering af skomagerværkstedet i Sandersvingen har engasjeret seg med kommentarer i noen som helst offentlig publisered sag. Kanskje vi kan tro at skriverier og samfundsinteresse selv om den er anonym kan ha en forebyggende effekt på hærværk og slig elendighed?

Avslutningsvis kan det bare sies at de der diskuterer og mener noe om "Adolf Vind Bircheland" som pseudonym skal være tillat er de mest stakkarslige af alle. Deres egen nysgjerrighed er så stor at de med alle midler må få vide hvem som bagenfor det hele står. Det er dog ikke svært at forstå, det er jo meg!

Tillige kan nevnes at på webvendskapsforumet facebook er det 734 personer som er webvenn med Adolf Vind Bircheland. Jeg tror næppe de vilde vært webvenn med meg dersom jeg benyttet meg af ufinheder. Mysteriumet er vel kanskje også noe der kan tækkes enkelte, men forhåbentligvis ønsker jeg at jeg kan spre humør og glæde på vår fælles jordiske vej.

med de vænnligste hilsener Adolf Vind Bircheland

Jeg slapp en blå ballong ut i det fri..

av Adolf Vind Bircheland

Månen er halv og dagen er ny,
jeg vandret så fromt omkring,
i min by.

Da fikk jeg se den,
den vaiet i vinden,
en fastbundet blå ballong,

Nå er den fri

Jeg er oppringt av "Tore på sporet" Strømøy

av Adolf Vind Bircheland

Å Herregud jeg er så full av følelser. Her har jeg trodd hele mitt liv at jeg var den eneste Vind Bircheland i verden!!! SÅÅÅÅÅ ringer Tore på sporet Strømøy og sier at han er blitt kontaktet av programlederen i den australske "Tore på sporet".

Jeg har en fjern slektning der visstnok, og han skal være min bror!! Han har lett et helt liv efter sitt fødested. Internettet og debattsidene i Dalernes Tidende gjorde at han fikk googlet sitt ankerfeste til fast grunn. Han skal visstnok kalles Vaigo Wind Berchelman. Dette er det missing link i slektslenken. Det må jo bare være Viggo Vind Bircheland som reiste til sjøss allerede i femårsalderen!!!

Tore har avtalt at vi skal møtes i begynnelsen av desember i sentrum av verdensbyen med den kjente avenyen!!!!

Jeg lurer på om han likner kjekkasen på bildet???

Velferdssamfunnets kjedsommelighet, hva gjør det med oss?

av Adolf Vind Bircheland

Jeg blir så glad når jeg ser hva som opptar folk flest i vårt lokalsamfunn, og forsåvidt hva som engasjerer nasjonalt. Jeg er overbevist om at ingen mennesker noen gang på planeten Tellus har levd så godt som akkurat oss her i vår andedam, ihvertfall dersom din andedam er i Norge. Hvorfor?

Ingen trenger å kjempe for maten, vårt sikkerhetsnett er så trygt at folk vandrer fra ubemidlede deler av verden for å innta vår velferd. Vi fremstår for verden som en nasjon med vandrende lottomillionærer. Mange viser takknemlighet for dette ved å ta det som en selvfølge. Mye vann har passert gjennom fotosyntesen siden de gamle skolehusenes tid. Jeg nevner skolehuset på Vind Bircheland, i Stapnæs, på Eia, på Myssa og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. På denne tid var den virkelighet vi omgir oss med idag en utopi, tenk det!!!

Intet er så lett å venne seg til som en medgangsbølge. Vi har lært å forlange, og glemt at det må ytes. Vi omgir oss med alvorlige problemer som pasientrettigheter for gravide, gratis mat i skolen og hvem som er anonyme i lokalavisen nettdebatter.

Sistnevnte får meg til å tenke på rutinefastlåste skribenter som ligger henslengt på sine sjeselonger med kilostunge drueklaser daskende i munnviken. "Det er så kjedelig her i verdensbyen..., hva skal vi finne på???...- vi konstruerer en nettdebatt, og lar folk styre underholdningen selv" Jeg sier ikke at de er slik det egentlig foregikk, men det kan jaggu ikke ha vært langt ifra. En ting er sikkert som Adolf Vind Bircheland. Urett og harselering med samfunnets mindre ressurssterke fra maktpersoner får Adolf personlig til å se rødt. At enkelte mennesker i en andedam kvekker sine innlegg ut for alle med fullt navn, er på ingen måte et kvalitetsstempel på noe som helst. "Den største narr jeg har kjent, er han som tillige var intelligent" er en tanke som lett faller inn. En debatt er avhengig av innhold og seriøs presentasjon, det avgjør om debatten blir god. Hvilke innlegg som sensureres og hvilke som slipper ut i det fri beror på den som sitter med publiseringsverktøyet. Den person har ansvar større enn den som forsøker å publisere septikkstoff om andre. At denne nyansen er uteglemt fullstendig i herværende debatt er påtagelig.

Velferdssamfunnets kjedsommelighet gjør at mange blir hysterisk opptatt av å få rede på hvem som har sagt hva! Det viser klart at mange synes det er viktigere å være enige med de rette folka, enn å stå for det som blir sagt.

En engasjert Adolf siterer en kjent Kumbel " at appellere til fornuften, er verdens største slag i luften"...

Hev ditt blikk, og du får se fagre Rogaland.

av Adolf Vind Bircheland

Nytt vann i bekken, nye koster feier ikke alltid best. De er jo tross alt bare nye, og de har ikke erfaring slik gamle koster har. I hverdagen gjør man de største fremskritt når man hever blikket og ser utover mot sine grenser. Jeg finner det fornyende å deilig å utbasunere min grenseløse kjærlighet for vårt fylkes hovedstad, Stavanger. En sommereftermiddag på Hansenhjørnet er ubetalelig. Man er internasjonal i hvert åndedrag. Her kommer folk for å se, og de blir sett. Stavanger er jo så meget mer, så uendelig meget mer.

Det virker jo så selvfølgelig når man omgir seg med Stavangernaturen til daglig. Men tenk det er bare minutter i evighetens perspektiv siden Harald Hårfagre samlet seg i Hafrsfjord med sine menn og utførte historiske handlinger. Mye har skjedd siden den gang. Flammen på Shellraffineriet ble tent, brant i mange år, og er nå slukket for godt. Mang en aften har jeg sittet ved mitt kjøkkenbord og tittet på skjæret fra flammen over Hafrsfjord og drømt om de vakre heier i mitt kjære Vind Birchelandske indre.

En kveldstur i Sørmarken, en eftermiddag på Tungenes fyr. Store Stokkavatn var en løpetur i ungdommens år, og en sykkeltur i Rosenli var en vårtur så deilig. Historiens sus inne og ute og i vinden og alle steder.

Dagens konkurranse kan bli: Kjenner du Grensesteingaten i gamle Hetland kommune? Hvor ligger "Drollehålå"?

Det stig av hav et Rogaland.

Lille speil på veggen der, hvem er den anonyme her..?

av Adolf Vind Bircheland

Dette er noen gledens dager efter en uge som har vært indholdsrig. Jeg tænker da på den revolusjonerende debat der er invitert til av verdensbyens lokale trykksag der udkommer lige regelmessig som kamelen kvitter seg med avføring. Uden noen som helst sammenlikning forøvrig. Det er en ubetalelig morsom og til de grader underholdende udvikling på affæren. Det hele toppet seg her om aftenen på Grand kafe der den "nyfrælste" trykksags redakteur tonet flagg i debatten. Efter å ha tabloidisert og fornyet trykksagen, slik at den fremstår med et moderne snitt skal ting frem i lyset. Det som avisen selv har godkjent som indlæg i nettutgaven og dertil publisert er blitt kritisert. Enkelte har benyttet denne snarvei til den åbne mikrofon til å spre eder og galle, usannheder og godt gammelt sepitikkstoff. Disse skriveukyndige mennesker må umiddelbart fratas sine demokratiske rettigheter. Intet mindre. Eller må vi tåle også slikt i vårt demokrati?

Folk som skriver så dårlig og fremfører sitt budskab så uelegant, kan ikke få beholde stæmmeretten. De bør fratas trygderettigheder og på alle andre områder fratas muligheder til ustyrt meningsbasunering. Det holder ikke å kunne skrive for å kalles forfatter. At journalister af alle folk forlanger at andre skal stå frem ved fuldt navn, uden å selv gi slipp på eget kildevern er en ustartet debatt. Den bør bli ustartet og unødvendig.

I sin tid blev folk der hevdet at jorden var rund lyst i bål og brand. Tenk at noen kunne mene slikt. Jeg ser at viljen til å støtte opp om også samfunnets skyggesider stiger i tiden vi går i møde. Alt dette er vel og bra. Bare vi slipper å se at de samme skriver i avisen, og kanskje mener noe om det som av dem oppfattes som maktapparatet i samfundet Bare de står frem med fuldt navn.., ja så kunne vi jo ha godtatt det. Vi er jo så romslige at "okka by er også dokkas by". Ja dette gjelder såfremt vi vet hvem du er!

Med Adolf Vind Bircheland er det annerledes! Det spekuleres og grubles. IP adresser sjekkes, og slutninger dras. Jeg, Adolf personlig, er en meget god venn av Lisbeth Salander. La oss kalle henne netttopp det, de flæste vet jo hvem det er? Lisbeth Salander er meget datakyndig og legger sine spor i et vidt spredenett, hint, hint.

Jeg har tidligere skrevet ting også mellom linjerne. Adolf Vind Bircheland er ment som ufarlig og hyggelig underholdning og tidsfordriv for oss kreative mennesker med ytringsbehov. Hvem i all verden som er virkelighetens Adolf Vind Bircheland er uvesentlig. Det kan være hvem som helst, og kanskje føler også du deg litt som Adolf innimellom? At nysgjerrigheten hos enkelte er vesentlig sterkere enn både drifter og grådighet er vel høyst menneskelig? Men, det er ikke sjarmerende.

Det finnes mange Adolf Vind Birchelander der ute...

At appellere til fornuften, er verdens største slag i luften.

Jeg er med i en "gruppe"...

av Adolf Vind Bircheland

Jeg har meldt meg inn. Ja, jeg har meldt meg inn i en gruppe. faktisk flere grupper. Og det er gøy, herlig og spennende på en gang. Jeg ble så inspirert at jeg startet noen grupper på facebook selv også. Vi hadde møte i bestyrelsen, og besluttet at redaksjonen kunne stå inne for opprettelsen av noen grupper med faglig tyngde.

Med beundring og respekt ble gruppen for de som syntes at kunstneren Irene Stålesen bidrar med smil og positivitet i hverdagen til. Her var det bare å melde seg inn, og bruke veggen til å gi en personlig hyllest til mennesket Irene S for alt hun står for. Jeg blir ydmyk når jeg snakker om dette for Irene Stålesen er i sannhet et menneske som fyller andre med glede og pågangsmot i all sin menneskelige kraft.

Den urett som i sin tid førte til at Koldalsveien som et innarbeidet navn ble byttet til Heggdalsveien med 2 Ger er jo et overtramp, så til de grader. Reaksjon måtte bare komme, i form av en egen facebookgruppe. Dette er en sten som skal snus mange, mange ganger før midtsommernatten neste år!

Hver dag henter de aller fleste oppegående mennesker posten. Hva er da mer naturlig enn å samle seg i en gruppe for nettopp alle vi som nettopp har hentet posten. Ifølge kaffegruten vil denne gruppen ha en litt treg start for så å formelig eksplodere i medlemsantall.

Nå er det på høy tid å opprette gruppen "Vi som har vært på Jularevyen Nisser og Bjerga".

Hva venter du på? Meld deg inn i en av de fortreffelige gruppene, og bidra med ditt! du er hjertelig velkommen.

Slik så han ud!

av Adolf Vind Bircheland

Jeg giver meg nu ende over!! Dette var som en fisketur i Fotlandsfossen. Ulovlig, bråkete, fuktig og gøy. Efter at redaksjonsmødet i vår trykksag blev satt er vi udsatt for massivt virusangreb. Trodde vi. Både redaksjon og PCer blev vaksinert for den så utbasunerte sykdom som benevnes som svineinfluensa. Personlig vil jeg nok mer kalde den for Mexicosygen, all den tid den har sitt utspring i denne bananliknende republikk.

Det er slettes ikke alltid terrenget passer med kartet. Hva er da feil? Og hvem kan stilles til ansvar? Det bliver som i politikken. Uriktige slutninger tas og ting bliver helt ufriskt og ingen kan stilles til ansvar!

Hva sikter jeg så til? Jo. På redaktionens PCer kjøres virusprogrammer både innvortes og utvortes. Hva oppdager vi så? Ikke en orm, ikke et virus, ikke pc-snue, men istedet dukker avbildede figur opp med høygaffel og innrømmer infiltrasjon under vårt eiegode tastatur.

Han danser rundt på stuebordet og hyler at han forlanger Rigabalsam!!! jeg har aldri hørt på maken. Jeg roer ned PC-jækelen med uoffisielt pludder og vas og tilbyr efterhvert oppreisning i form af et glass utsøkt Tondyldvin af bedste årgang. 1991 årgangen sies å være af en slig karakter at det vil passere omtrent 230 fuldmåner før noe liknende igjen vil kunne produseres i slik elskelig qualitet.

Så skjer det utrolige, nærmest en himmelsk forvandling blir å skue. Høygaffelen kastes vegg i mellom. Rommet fylles av søt musikk. PC jækelen forvandles, og smiler vennlig og mildt. Den lover at den aldri igjen skal oppsøke denne redaktion. Derefter forsvinner den ut af huset og nedover Gamleveien.

Ska me ta en tur på Kino?

av Adolf Vind Bircheland

Lykken er søndag, med en kinobillett i lommen. Kjenne den sitrende følelsen når alle samlet seg utenfor plakatene og forventningsfullt studerte filmplakaten. "Per i døre" sa at "an e grævlig goe". Det sa Per om de fleste filmer.

Per hadde jobbet så mange år på Kinoen i verdensbyen at han kjente "adle". Per er en legende for mange generasjoner verdensbyborgere. Filmopplevelsen startet alltid med at Per nappet sin del av billetten. Så var det bare å finne plassen på 17 rad stol 7, og så kunne det hele bare begynne. Og det gjorde det...

Hvorfor kom jeg på Per Kino idag? Kanskje fordi det var "Kinoens dag" nettopp?

En sangtekst

av Adolf Vind Bircheland

Alle som har fulgt meg på Facebook har vel fått med seg at Adolf Vind Bircheland har sans for mange ting. Da Øystein Ellingsen utfordret meg til å skrive en tekst som han ville sette melodi til ble fristelsen for stor. Her er forslag til tekst, refrenget syntes jeg satt langt inne... Men det ble til slutt!


Eg sidde å ser ud av vinduet mitt,
tenk så heldige eg e så får
sidda her å la tankane strømma.
Vinden blåse ifrå Kontrari,
å forsvinne inn i landet et sted

Udøve Strandgadå, endel av avenyen,
går turen langs kaien te planken og bådan,
Du treffe folk frå Golan og Bruvik
på vei ner te byen. De smile å nikke.
Eg vil takka Vår Herre fø denna byen

Me må stå sammen å verna
dei livan så leves,
i den lille byen så ligge i ly av fjedle,
med et stort hjerta så banke,
fø deg og fø meg

Turen ronnt Eie e kjende av adle,
Tenk på adle så her he spasert forbi
skomakeren i svingen, någen på syndagstur,
andre forelska, hånd i hånd, ifrå
dansen på Elverhøy, gjønå livet og leken,
til dagene ende på Årstad ei gong.

Me må stå sammen å verna
dei livan så leves,
i den lille byen så ligge i ly av fjedle,
med et stort hjerta så banke,
fø deg og fø meg


ref.

Dagen komme, og ugene går
år blir te liv, med gleder og sår.
Sånn e det fø adle, uansett koss det går
Så kjekt at liv ska leves, å bli te nye Vår

Mens vi venter...

av Adolf Vind Bircheland

Det nærmer seg, ja det nærmer seg virkelig . Og jeg gleder meg noe veldig. Årets første skikkelige snefall er som en forvandling av alt, og like vakkert hvert eneste år. En novembermorgen for en tid siden våknet jeg tidlig om morgenen. Allerede før jeg åpnet øynene visste jeg at noe hadde skjedd. Lydene, lyset og kroppen var påvirket av noe nytt. Årets første snefall. Det var så vakkert å titte ut av soveromsvinduet den morgenen. I Øst varslet den gryende sol at dagen ville bli fin.

Trærne, gresset, blomstene og alt det andre hadde liksom tatt på seg et rent hvitt laken. Lakenet var pakket sirlig inn slik at hver eneste gren og kvist ble veldig synlig. Kanskje denne tiden av året med det første snefall var eneste gang enkelte av de tørre kvistene ble sett? Ellers var det vel ingen som fattet interesse for en tørr kvist som var barkløs, og fremstod som klar for komposthaugen? Men i denne morgen, akkurat i denne morgen bare noen timer før solen fikk ordentlig tak var de tørre grenene vakre.

Å som jeg gleder meg til å få gjenoppfriske følelsen av den første snøen. Det kan skje plutselig, og uten at Siri, Eli Kari eller Kristen får sanset seg til å varsle begivenheten. Snøen legger seg først på toppene inne i landet. Det lover at det nærmer seg..

Ha en fortryllende dag og weekend du som brukte noen minutter av din dyrebare tid til å dele disse ord med meg.

Nytt produkt fra min kreative hånd..

av Adolf Vind Bircheland

En drøm er gått i oppfyllelse. En ny tidsregning er startet. Et nytt produkt har sett dagens dunkle lys. Efter år med utprøving og feiling er jeg nu tilfreds med det anbefalte produkt. Nemlig Tondyldthe. Et alkoholfritt alternativ til stearinlys- og poesiaftener. Effekten av The av Tondyldbuskblader kjenner ingen grenser. Dette er en nyhet som til de grader vil revolusjonere verdenshandelen på litt sikt. Ifølge min gode venn Bjarne Rimi frå Lom er Tondyldthe rene vaksinen mot svineinfluensa og min bekjent "kjendiskokk" Hellstrøm er overbevist om at dette et produkt som i høyeste grad vil rydde opp i alskens hverdagslige trivialiteter.

Veien frem til ferdig produkt kan jeg røpe har vært lang. Tondyldbladet må, viser det seg, høstes i en meget tidsbegrenset periode. Og de klimatiske værforhold i vekstsesongen er avgjørende for godt resultat. Jeg nevner, for underholdningens del, at fjorårets The smakte råttent høstløv.

For å nyte årets The i riktig atmosfære planlegges et innsalg til "Julebyen". Da produktet nettopp er godkjent og kvalitetsstemplet av et anerkjent Ceylonsk Thekompani er desverre ikke egen utsalgsbod reservert. Det jobbes med muligheten til å få lansert produktet sammen med noe husflid eller haslenissesalg. Hvis noen der ute i den store verden har de rette kontaktene, vil Adolf Vind Bircheland bli ellevilt begeisteret for en tilrettelegging til den sagnomsuste "Juleby"-åpning.

Videre er det mottaget et telegram fra bestyreren i Losje Varberg. Han bejubler Tondyldthe produktet. Han uttrykker euforisk begeistring over at det tross alt er mulig å introdusere et nytt drikkendes produkt i Verdensbyen som IKKE inneholder alkohol. Sistnevnte mente Bestyreren var et tankevekkende spark til byens Bryggerier og Brygghus.
Jeg parerte hyggelig, som alltid, med at Julebrusen av beste sort, både rød og gul, nok var på utsalget allerede.

Ekstraordinært fra Bestyrelsen.

av Redaktionssekrteaur Olve Kjerwald

Vi er samlet i undring og sjokk. Billeder der er anbragt til redaktionen viser omfattende skader på beboelseshus som følge av utagerende festing. Vidner der har telefonert oss i Redaktionen har betrodd at det ble konsumert større menger ufortoldet spiritous. Losje Varberg uttaler i en proklamasjon at veien til det rette starter i edru stillstand.



Der er kommet oss for øret at noglen af de respekterte naboer til "dansehuset" har langt på vei vurdert at selge sine exclusive boliger, og by på eiendommer nærmere sentrum. For en fortvilese dette uttrykker. Hva må man som bedsteborger blive udsatt for?



Det er også inlevert ufarget fotografi af en person redaktionen gjerne vil komme i kontakt med. Det bemærkes at han ikke direkte har noget med selve "dansehuset" og festafholdelsen at gjøre. Vedkommende settes i forbindelse med cateringen. Det blev oss fortalt at vedkommende blev ovehørt da han uttalte at " Me he vin og brød"..... Derav er Toldinspektøren i avgiftsinnkrevingshumør.

Tanker ved et kjøkkenbord en morgen i November..

av Adolf Vind Bircheland

Det er en universell lov som aldri fravikes. At jo eldre man blir, jo mer tid behøver man på å planlegge og organisere sin dag. Like universelt ufravikelig er det at man benytter mer tid på å veie det som var før opp imot det som er dagsaktuelt. Ting var så meget bedre før er vel et kjent uttrykk. Kanskje stemmer dette? Det er vel egentlig en meget individuell affære? Ofte gir utsagnet om at alt var bedre før en hjemmel til å klage og syte, jeg tør minne om at djevelens mesterverk er gamle sutrende mennesker som hevder at alt var bedre før. NEI!!! Her må nye koster feie...



La meg illustrere ovenforstående med to innsendte eksempler på det som virkelig irriterer og gleder. På bildet vises en av byplanleggerens enorme tabber. Å kutte av selve livsaksen i et sentrumsområde som her ble gjort, i sin tid, burde vært straffbart. Tenk å kutte tvers av den rette forbindelse som engang var fra Kirken og kaien til Årstaddalen og Rundevollsveien. En akebakke for generasjoner fjernet nærmest over natten. Den kroppslig og åndelige velvære man kunne oppleve som fotgjenger , i rett linje, fra Årstad til Torvet er borte. Hvem sa at alt var så meget bedre før? Og jeg tør minne om at det på denne tid også var en vei som hette Koldalsveien. Dette før den ble omdøpt til HeGGdalsveien med 2 Ger.



La meg også illustrere et innsendt bilde fra porten til en restaurert og nydelig istandsatt herlighet beliggende i en snart ferdigrestaurert Strandgate. Nemlig den så besungede og begeistringsutløsende Feylingsbue. Dette er et gledesprosjekt fra annen til ende. Nu venter redaksjonen spent på Viperodden fyrs fremtidsskjebne. La meg i all beskjedenhet anmode om at Knallgassfører E. A Endresen har enorme resultater å vise til angående det å ilandføre vanskelige prosjekter.

For å sitere sistnevnte til slutt " Koss vil me ha det i framtie?"

Verdens nest herligste vei..

av Walther Weshovda Borje

Jeg må bare få lov til å tiltre ditt innlegg tidligere om Rundevollsveien og dets herligheter.

Her har mange, mange storheter ruslet fra vaklende barns ben av til ustø eldre gange. Mange hviler også på gravlunden ved siden av denne så deilige vei.

På en allehelgens dag er det grunn til å minnes og ære de som har gått her da jorden var yngre enn idag...

Respekt, glede og forventning..

Forventning i luften..

av Adolf Vind Bircheland

Idag våknet jeg opp, og det var ikke fuglesang utenfor soveromsvinduet. Det var ikke summing fra insekter i hagen, og det var ikke varmt og lyst fra den deilige morgensol. Det var November. I November er slike aktiviteter enten et stykke tid bak, eller så ligger de et meget godt stykke tid foran. November er liksom ingenting pleier folk å tenke og si. Feil.

November er en deilig måned der vi kan ta noen kollektive hvileskjær i en ellers travel kunstnerhverdag. Ingen forventer at du skal gjøre noe i November. Hagearbeid er uaktuelt, malearbeid likeså. Det er bare en ting som forventes av deg i November. Det er at du har evnen til å hvile og vente. Vente på jularevyen, eller julabyen eller rett og slett vente på at Nissen kommer som kjerringa på julekvelden.

For en deilig tid. Dette er den tiden på året du bare er, kjenn på nettopp den følelsen. Den er god. Man kan spille spill på egenhånd eller sammen med andre. Sitte i lyset fra stearinlys som kaster skygger over den hvite bordduk, og der skyggen av Tondyldvinglasset merkes såvidt. Det er tid for den gode og dype samtale...

Dagens illustrasjon er artig. Stirr på de fire prikkene midt i bildet i to minutter. Se deretter opp på stueveggen din. Hva ser du?

Selv om det er mørkt ute, så... Ja det ligger forventning i luften. Det er jeg sikker på.