Adventsgrut..

av Adolf Vind Bircheland

Første søndag i advent er en sterk symbolsk dag. Man samles rundt lyset og tenner det med glede. Det står og skinner for seg selv og oss som er til stede. Det skinner for oss som er til stede. Vakre ord med en dybde så voldsom som de ukjente verdenshavenes bunn. Jeg kokte en god kjel kaffe, og tilsatte rikelig med den aller beste vinterkaffegruten til eksklusiv spåing. Fikk en god blanding av en venn jeg møtte på den internasjonale kaffegrutspåkongressen i oktober.

Spent satte jeg meg til, og ting lot ikke vente på seg. Overraskende nok ble temaet det å miste noen som man har kjær. Det være seg nær eller fjern. Den jordiske sorg har også en annen side som for oss befinner seg her, og ikke på den "andre siden" eller som ei dame jeg kjenner så malerisk vakkert sa "bak sløret". Denne dimensjon er umulig for oss mennesker å se og forstå når livet leves. En annen meget klok mann jeg kjenner sa "livet forstås først når det er over". Ja, kanskje er det sånt tenker de fleste der de som mauren jobber i vei og strever med sitt. Alle får sitt, stort eller litt, som min kjære mormor sa en gang for leeenge siden.

Kaffegruten byr meg slike tanker nu i adventstund. Advent betyr å vente. Nå venter vi på julen, en gledens tid. Det er viktig. Hadde bare folk lært å ta med seg litt av den ekstra synlige menneskelig adventvarme videre inn i det nye året. Kanskje utøvd og bevart adventsvarmen til å vare hele året? Kanskje det hadde vært noe?

Lev livet slik at man gledes og gleder. Livet er like skjørt som flammen på et adventlys. Det er der, og plutselig er det borte. Tenk på det.

Gruten avslører at en meget trist hendelse her på jorden, ble til full fest i himmelen da vedkommende ankom på "rød løper" og traff sine gamle igjen.

God søndag, varme tanker fra Adolf Vind Bircheland