Det er tid for å bevege seg inn i det ukjente...

av Adolf Vind Bircheland

Det er tid for å bevege seg inn i det ukjente. Nyttårsaften er årets siste dag, og det føles riktig at det er sånt.

1 januar er årets første og kanskje aller beste dag. Nu har vi hele året foran oss, og, Gud bedre,her skal leves og her skal det bli myyyyeee gøy..

Ryktet om Adolfs død er betydelig overdrevet..

Lev og la leve....

Eventyrland..

av Adolf Vind Bircheland

Vinteren er en herlig tid.

Det er tid for hyttekos og skiturer. La det gamle året gli ut i historien, og gi slipp. Snart er det nytt år, 2010.

Kåringen er unnagjort, årets gate er:

av Adolf Vind Bircheland

Konkurransen har vært knallhard. Gaten i tet har undertiden skiftet flere ganger. Lenge lå Tondyldveien an til å bli årets gate, så blandet Peder Claussen og Mads NISSENS gate seg inn. Sistnevnte sies har forsøkt å bli favorisert , all den tid julen er en tid for nisser. Men ikke Mads Nissen, he he.

Redaksjonsmedlemmene står samlet bak vurderingen. Olve O. Kjerwald og Walther Weshovda Borje tok dissens på Rundevollsveien. Men efter hektisk bakromsaktivitet ble vinneren utnevnt med flertall. Kun Alvhin Olav Whippenberg var urokkelig. Han hevdet at Nyeveien var den eneste verdige kandidat.

Så nu robes ut et tre ganger tre hurra for vinneren , nemlig "Lyckliga gatan". Redaksjonen er rørt og stolt over det faktum at faktaopplysningene i sangen "lyckliga gatan du finns inte mer" for all tid er motbevist og debatten lagt i ro.

Hvor er din "lyckliga gatan"???

God Jul kjære leser..

av Adolf Vind Bircheland

Kjære deg. Ja akkurat du som leser disse ord. Jeg ønsker for deg og dine nærmeste verdens beste julefeiring. Feir med måte slik at alle, barna inkludert, vil oppleve en jul som for dem vil være en "Minnenes jul" i en fremtidig "Minnenes verden".

Tondyldbærvin byr nytes i passe mengder, heller ikke mer. La ikke julens alkoholinntak styres av Per Pollestad (Podlesten), det å drikke med begge hender bør ikke være en sport som utøves i julen med barn til stede.

La meg få ønske deg en barnslig jul, med forventning og glede som i unge år!!

Ha en riktig God Jul.

Adolf Vind Bircheland, både personlig og pennefører.

En legende er borte.

av Adolf Vind Bircheland

En meget spesiell dag. Jeg ble meddelt det uventede og triste budskap om en legendes bortgang. Et menneske gjennom 90 lange år har smilt til oss for siste gang. Igjen sitter vi med minner. Minner om alt som var, og det var mye. Legenden har inspirert Adolfs pennefører til mang en spillopp. De var så eiegode de stundene vi delte i legendens stue. De siste år var redaksjonen innom legenden et par ganger i året, i forbindelse med at penneføreren besøkte verdensbyen.

Legenden har vært endel av penneførerens liv i alle år. Han tilhørte liksom det gamle, og de gamle. Hans hukommelse var god, og han fortalte interessert og engasjert om gamle dager. Han fulgte også nøye med i verdens begivenheter og mente noe om de viktige temaene. "Etter en bakedag, kommer en knagedag". Legenden var belest, og uttrykket "eg låg å leste" stammer fra ham.

Legendens historie om da han var i privatfly sammen med noen andre og fløy lavt over kjente heieområder er enorm. En nabo ble så begeistret at han kastet jakken ut av flyet da de fløy over hjemgården hans, ja liksom bare for å bevise at han hadde vært ombord i en flyvemaskin. Det endte med at jakken kilte seg ved styreroret, og flyet ble omtrent umulig å manøvrere. Heldigvis var det prest ombord, så de landet på Sola rett før bensintanken var skåltom.

Historiene er så mange, og minnene strømmer på en stakkars pennefører. Det vil for alltid bli annerledes å ta turen over Hetlandsheien fra nå av.

Takk kjære legende for at du har gledet så mange på ditt jordiske livs vei. Veien er nu til ende gått, og du har passert sløret.

Fred lyses over ditt minne.

Adolf Vind Birchelands pennefører, personlig

En hyllest til Podlest!!!

av Adolf Vind Bircheland

Snøen og Podlesten er to gode venner av meg personlig. Sammen er de dundermitt som Podlesten sier. Jeg har nu afsluttet en betydelig helg, med alskens julegodt i glass og på fat. Å du all verden, for et løft for mange da Podlesten segnet om kull i en Tondyldrus så stor og stigende at skrubben lett hadde blitt skremt.

Vi bakset, slet og løftet. Vi fikk dyttet Podlesten i alle bestanddeler ned i en hertil beliggende gjesteseng. Nu vet Adolf personlig hva snorking er! Podlestens innvoller må være skambankt. Gardinerne blafret, og naboen dertil forbandet. Politi på besøk. Men vi slapp dem ikke inn, Man må da tænke på førerrettigheterne man så sikkert har opptjent seg til.

Lettelsen i nabolaget var stor da Podlesten blev hentet av sin private jærske drosjechauffeur. Sneen og stormen til trods, det var nok godt å få ham tilbake til kjempers fødested, nemlig Pollestad.

Alt er bra!!

av Adolf Vind Bircheland

Efterdønningene af climamødet i Kongens by slår inn over oss for fuldt. Foregangsmender i alle aldre forsøger at skræmme oss med at ting er i ubalanse. Ting er alltid i forandring, og ingenting vil noen gang være som det alltid har vært. Det ligger i livets natur at ting eldes og endres.

Istider kommer og istider går. Det har vokst palmer på Svalbard sa en engang, han tilhørte et klimapanel. Nu når de høye herrer har reist med sine private fly fra den ganske verden til Kongens by, og alt var til ingen nytte. Da tænker jeg på miljøet, og tænder mig en cigar...

En dør.

av Redaktionsekretaer Olve O. Kjerwald

Et meget tilfreds uttrykk fant sted i mitt ansikt da jeg forstod betydningen av fotografiet. Dette er den berømte inngangsdør til Koldalsveien Kolonial. Ingen over, ingen ved siden, men sannelig mange under.

Nu er fasaden for alltid endret, og de storheder der her har handlede sitt engros over disk er skrevet ind i historiebøgerne på første classe. Den nu salige butikexpediteur Helene Hetland smiler endu fra sin himmelske seng til de mange kunder der var så omholdt af henne. En speciell tancke også til Taxichaffeur Gotfred Dybvang der konsumerede opptil flere flasker Brigg under hvert besøg.

Ja så sannelig var dette dager at mindes, ja så sannelig..

Jeg drømte at Vår Herre var en kvinne

av Adolf Vind Bircheland

Jeg drømte at Vår Herre var en kvinne,
med universets romsligste fang,
Hun satt der oppe og tenkte,
det var jo ikke dette jeg startet en gang

Jeg drømte at Vår Herre var en kvinne,
som elsker alle sammen på vår jord.
Hun tittet ned på oss å tenkte,
hvorfor lyttter de ikke til fredens vakre ord

Slik lå jeg denne natten med øynene åpne,
jeg tror jeg drømte det samme,
gang efter gang.
Jeg drømte at Vår Herre var en kvinne,
som skapte alt, ned til den minste fuglesang.

Jeg drømte at Vår Herre var en kvinne,
og slettes ingen allmektig mann,
Det var den beste drømmen man kan drømme,
kanskje får jeg drømme den nok en gang?

Tralalalalla julabyyyeeen...

av Adolf Vind Bircheland

Jeg gleder meg allerede til neste julabyen. Munkesang, munkegløgg med eller uten, bodselgere av høyeste kvalitet og en absolutt "højdare" hva angår julestemning. Adolf Vind Bircheland og Olve Kjerwald tok en runde på byen, og vil med dette dele noen minner som sitter på netthinnen som en stjernehimmel en vinternatt.

La de sødmefylte julestunder pakkes inn i den gode stemning der inhalerdes i sentrumsgaderne noe korte sekunder av evigheden. Bevar minderne slik at når du om lenge er blitt gammel og grå, kan fortelle om den gang det var juleby til de som da endnu er små.

Hvor heldige vi er som nettopp lever nu! Tenk på alle de som så gjerne ville sett en juleby som denne. Tenk om "Trygve" på Hauen dette hadde sett, ja da vil sangen ljomet så vakker og følelsesmessig tett. Mellom Varberg, Kontrari og Årstadfjell...

Her føler jeg mig vel..

av Adolf Vind Bircheland

I disse julehandelstider der gaver til kjente og kjære skal indkøbes i stor stil, vil jeg nu komme med en ide. Her presenterer Adolf den perfekte julegave. Gi bort et gavekort på en kveld med dype samtaler, rødvin inkludert. Gi bort en barnepasskveld til en travel småbarnsmor eller far. Inviter til en fottur til et ukjent sted.

Pakk inn et gavekort på stormtur langs jærstrendene en eftermiddag i vinter. Inviter i innpakket utforming til en levende lys Tondyldthekveld med gjester bare du kjenner!
At du overrasker med tondyldvin eller "kångjakk" som Podlesten sier er krydder.

Dersom du ikke til nu har kommet på hva du skal gi i julegave vil jeg foreslå en av de flotte skjortene i butikken til manden på bildet. For den ukjente læser vil jeg da anbefale at du hilser fra Adolf Vind Bircheland til verdens eneste Eivind Andreas Endresen! Be ham kjøre show...

Hva fremtiden bringer vet ingen...

av Adolf Vind Bircheland

Hva fremtiden bringer vet ingen, ei heller Adolf Vind Bircheland. Adolf har spådd i Moccagrut til den store gullmedalje i en uke. Det er drevet med "sporten" spåing i grut nærmest døgnet rundt. Jeg har "Blinket med lysan" for om mulig å prøve å forstå! Da nyheten om at Adolf var på vei til noe nyttårsaften, og ikke ville underholde oss på samme måte som det siste halvår kom mange og klare tilbakemeldinger som traff penneførerens hjerte. "La Adolf leve", "Ikke forlat oss Adolf" Den eiegode drosjeeier på Varhaug tilbakemeldte HØYT og TYDELIG osv osv osv..

Beslutningen er tatt i bestyrelsen efter lange, underholdende og grensesprengende møter. Hvem som fører Adolfs tanker i pennen er efterhvert kjent for mange. Det er helt greit det. Hvis denne nysgjerrigheten var eneste grunn til at de lot seg tekke av Adolf Vind Bircheland så var det vel det. Men det hersker ingen tvil om at Adolf Vind Bircheland har meget mer at bestille.

Husk derfor i fortsettelsen at Adolf Vind Birchelands verden er en illusjon. Illusjonen blir blandet sammen med virkelighet og forrektige hendelser. Miksen der man aldri helt aner hvor skjæringspunktet går skaper liv og nerve. Dette er noe av oppskriften som skal gi energi til fornyet liv. La tankene og eventyret få spillerom, la oss sammen kose oss over alle disse tingene i livet som er gode og gratis. La fantasien leve....

Adolf Vind Bircheland har lovet meg at han ikke skal benytte invitasjonen fra Obama om å bli fraktet i Air Force One fra Sola til tondyldlundene i Michigan på selveste nyttårsaften. Flyvemaskinen er avbestilt.

Hva som nå hender er umulig å forutsi. Adolf Vind Bircheland er i kjempe tralalala tralalala KANONFORM...

Hva bringer fremtiden?

av Adolf Vind Bircheland

Ingen vei går utenom! Den som lever på lånt tid gjør nettopp det. De siste dagers begivenheter har fremskyndet en ting som ikke kunne forseres.

Kaffegrut var nødvendig, og ekte Moccagrut ble anskaffet på rekordtid. Begjærlig kastet jeg meg over utfordringen om å avdekke hva fremtiden vil bringe. Vi i redaksjonen har bare mer og mer merket den innvendige slitasje det har vært å tilføre illusjonen om Adolf Vind Bircheland liv og leven.

Reisen har vært kjekk og av og til irriterende. Hensikten har alltid vært den beste. Det skal være gøy å ha det løye, og det skal være løye å ha det gøy. Dette mottoet har vært en ledestjerne for oss i redaksjonen. Undertiden har mange bidratt med spådommer om hvem som er Adolf Vind Bircheland? Jeg lurer på det samme somme tider.

Hvem er vi, hvor kommer vi fra, og hvor skal vi? Sentrale spørsmål samtlige. Uansett har meningen vært å ha det både løye og gøy underveis. Redaksjonen har registrert at enkelte Adolfer har kommet og gått i ulike former undertiden. Dette var inkalkulert som en forventet risiko med prosjektet. Det finnes alltid "gratispassasjerer".

Nu driver redaksjonen tiden med å samle tråder. Dette nøstet er snart rullet sammen, men redaksjonen understreker at det ikke er slutten på noe. Kun starten på noe nytt.
Adolf Vind Birchelands verden er en verden som har levd på lånt tid!

I godt selskab, med både Tondyldvin, Tondyldcognac og til helt spesielle anledninger Tondyldthe vil en ny verden bli født....Kanskje?

Kvalitetsstempel til en verdensbutikk..

av Adolf Vind Bircheland

Det er med glæde og begeistring jeg tilslutter meg til disse fagre, og beskrivende ord der er meg sitert på oppslag i verdensbyens mest spennende eftablissement. Å kalle dette en butikk er en fornærmelse mot loschebroderen der betjener og underholder mennesker på stedet.

Her er trivsel og imødekommenhed fra første åndedrag.

Adolf Vind Bircheland anbefaler showtime i verdens mest sexy showroom.

Kjekt med bursdag!!

av Adolf Vind Bircheland

Jeg er nettopp kommet igang igjen etter en formidabel bursdag. Det ble feiret etter alle kunstens regler, som seg hør og bør. Det er i henhold til min livsregel å ha det gøy og feire alt som feires kan. Jeg har delt ting litt på min måte. Jeg har en fødselsdag og tre burdager pr. år. Det gir et snitt på en formidabel feiring hver tredje måned, og da er det på plass!!!

Intet er vel som å ha bursdag 1 desember. Alle tenner lys, og er i julegodt humør. Tondyldgløggen er på sitt beste og livet er bare så gøy. Heldigvis er dagene korte slik at man får rikelig tid til alt som skal gjøres innomhus.

Intet er heller som å ha bursdag 1 april! Alle skøyeres favorittdag. Her er det lov hjemlet i sedvane og lure alle man klarer og orker. Sollyset begynner å gripe om seg, og det begynner å bli vår i luften. For en deilig dag å ha bursdag.

Bursdagen som jeg feirer 1 august er vel en av favorittene! Været er topp, den vakre eftersommeren er i anmarsj og livet leves ut maksimalt i alle retninger!

Det er bare en ting å si!! Flagget til topps..., og få deg selv et par tre bursdager ekstra. Åhhh Guuhhh det er deilig.

kommunesammenslåing

av Walther Weshovda Borje

Jeg har gått på kaffegrutspåingskurs hos en meget rennomert spåer i Lædhre. Jeg har nå utøvet denne tilnærmede vitenskap et par uker. Meget oppløftende resultater, og jeg er en fra naturens side en anerkjent mistenksom og skeptisk person. Jeg har funnet flere bortkommede eiendeler rundt i min bolig. Jeg fant sågar naboens gjenglemte gressklipper under veden i naboens garasje. At naboen sa at gressklipperen, av typen Husquarna og drives av muskelkraft, ikke var savnet, men lagret på stedet anser jeg som en bagatell.

Kruttsterk Coop kaffe fra varehuset Eikunda, blandet i foreskrevet mengde og forhold er rene sannhetserumet. I den forbindelse ble jeg bedt om å tyde grut i forbindelse med kommunesammenslåing i Dalane. Jeg gikk ivrig, men full av respekt til oppgaven. For å sikre meg nok grut til sikker spåing i et slikt enormt viktig tema forberedte jeg meg grundig. Jeg fikk kokt opp en ca 5 liter kruttsterk kaffe med dertil 1 kg pulver i riktige forhold. Nå er jeg våken på femte døgnet, men er sikker i min sak.

De fremste av de folkevalgte i de 4 dalanekommunene vil bli kontaktet av en departementsråd innen påsken 2013. En ledende herre (ser en bart) vil bli forelagt en formel kalt hokuspokus formelen. Dette medfører at de som slår seg sammen vil bli takket med at en strek slås over gjelden!! Dette er ett nytt og meget suksessfullt verktøy som staten tar i bruk for å avverge bølge nummer tre fra den verdensomspennende finanskrisen som rir verden som en svartedaue.

Ulike næringsinnviklere vil bli båret på gullstol, og flaggene vil vaie over kommuneriket. Det Liberale Folkeparti vil gjennoppstå og Per Pollestad vil bli forespurt om å bli ordfører i den nye kommunen som vil få navnet Cittalene.

Nu håper jeg snart at søvnen kommer.... gjesp zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzljhidyt

Adventsgrut..

av Adolf Vind Bircheland

Første søndag i advent er en sterk symbolsk dag. Man samles rundt lyset og tenner det med glede. Det står og skinner for seg selv og oss som er til stede. Det skinner for oss som er til stede. Vakre ord med en dybde så voldsom som de ukjente verdenshavenes bunn. Jeg kokte en god kjel kaffe, og tilsatte rikelig med den aller beste vinterkaffegruten til eksklusiv spåing. Fikk en god blanding av en venn jeg møtte på den internasjonale kaffegrutspåkongressen i oktober.

Spent satte jeg meg til, og ting lot ikke vente på seg. Overraskende nok ble temaet det å miste noen som man har kjær. Det være seg nær eller fjern. Den jordiske sorg har også en annen side som for oss befinner seg her, og ikke på den "andre siden" eller som ei dame jeg kjenner så malerisk vakkert sa "bak sløret". Denne dimensjon er umulig for oss mennesker å se og forstå når livet leves. En annen meget klok mann jeg kjenner sa "livet forstås først når det er over". Ja, kanskje er det sånt tenker de fleste der de som mauren jobber i vei og strever med sitt. Alle får sitt, stort eller litt, som min kjære mormor sa en gang for leeenge siden.

Kaffegruten byr meg slike tanker nu i adventstund. Advent betyr å vente. Nå venter vi på julen, en gledens tid. Det er viktig. Hadde bare folk lært å ta med seg litt av den ekstra synlige menneskelig adventvarme videre inn i det nye året. Kanskje utøvd og bevart adventsvarmen til å vare hele året? Kanskje det hadde vært noe?

Lev livet slik at man gledes og gleder. Livet er like skjørt som flammen på et adventlys. Det er der, og plutselig er det borte. Tenk på det.

Gruten avslører at en meget trist hendelse her på jorden, ble til full fest i himmelen da vedkommende ankom på "rød løper" og traff sine gamle igjen.

God søndag, varme tanker fra Adolf Vind Bircheland

En aftentanke..

av Adolf Vind Bircheland

av de utvalgte få,
er de færreste frelst,
og de fleste,
forskrevet til fanden.

for hvem som helst,
passer til hvem som helst,
men få passer kun til,
hverandre.

Tid for gladfyll..

av Adolf Vind Bircheland

Lættere begeistret efter en udlufting i fylkeshovedstaden er nu Adolf kommet i skrivehumør. Jeg hadde rent udeglæmt den blide og særs underholdende menneskemængde der trakterer de ulige eftablissementer i førjulstiden. Jeg må beskjedent si at de indtrykk der er gjort er behørig memorert i afdelingen for "underholdning af Ola og Kari".

Det er enestående artig at bese familiefedre som udklædt i nisseluer og pent tøj opptreder med en selvtillit der tilhører i de største popstjærners sfærer. Den må være blind og døv som ikke registrerer den paringslek der foregår på de ulige "Dansehuse". Slig har det nok vært i uoverskuelige tider, og underholdningsfaktoren er skyhøy. Jeg har vondt i lattermusklerne endnu.

Dog har moroa en tændens til at endre karakter henimod sidste afgang på Jærbanen i retning verdensbyen. I natt på hjæmvej opplevde jeg blant flere ting to udklædte julemender i full slåsskamp ved Bredevandet. Og for de som er i tvivl så inneholdt disse julemænder rødt juleblod. Og de omtalde hverandre heller ikke med muntre udsagn som "hau hau", og ingen af henvendelserne gikk på om der var "nogen snilde ..." her. Det var også et par nissemødre med i opptrindet. Adolf opplevde selvhørt at krangelens udgangspunkt var "hvem som med hvem hadde bestildt".

La mig nu ikke på nogen måde oppfattes som en...., ja hva skal man sige? Glædesdræber og fæstbrems. Adolf ved dog sannelig at more sig, la der ikke herske nogen tvivl om det. Kan mitt indspill bidra til at en eller to tænker seg litt nøyere om før man inntræder i de julebordske ballsaler, ja da er det absoludt til nytte. Det er lov å drikke seg full, og ete seg mett. Men til de der har tænkte at danse på borderne udklædt i nisselue og blankpolerede sko er det all grund til at minde om at ved stigende promille bør ikke selvbildet skrues til himmelske højder.

Da genstår det kun at ønske amatørfylla til lykke med juleforberedelserne!

Adolf om anonymitet?

av Adolf Vind Bircheland

Debatten der omhandler anonymitet i web aviserne vil på ingen måde afsluttes med det snareste. Der har været spekulered i mange rætninger. Adolf føler selv for at klargjøre sitt syn på de navnløse indlæg. Først og fremst må ethvert indlæg betraktes ud ifra dets konsistens og fremførelse. Et meningsfylt og banebrytende indlæg kan virkelig nyttes og gi ny kraft til ideer og tanker, om indlæget er underskrevet med anonym, pseudonym eller fullt navn spiller så langt overhodet ingen rolle.

Det som spiller stor rolle er afsenderens besyv og mening med skriveriet. At enkelte kritiserer systemer, saker eller personer på en sjikanerende og ufin måte, og påberober seg anonymitet synes Adolf personlig ikke er passende. Man må beholde det gode språg, den lune understatement og det klare budskap samtidig som man må efterleve skribentens gentlemansregler. I prinsipp skal man ikke skrive noe om noen som man ikke kan si ansikt til ansikt med den eventuelle person. Dette er etisk korrekt.

Kommentarer der loggpubliseres med fullt navn er nettopp det. Innholdet og udøvelsen sier dette intet om. Der 1 tenker tenker ingen, er det noget som heter, i overføret betydning kan det være relevant også her. Adolf synes det er meget hyggelig at folk benytter seg av sin ikke selvfølgelige rett til ytring, slik er det slettes ikke i alle verdens land. Det å skrive viser at man følger med på det der sker, og har et aktivt forhold til begivenhederne. Dette er på alle måter sundt. Jeg betvivler stærkt de der forestod den triste vandalisering af skomagerværkstedet i Sandersvingen har engasjeret seg med kommentarer i noen som helst offentlig publisered sag. Kanskje vi kan tro at skriverier og samfundsinteresse selv om den er anonym kan ha en forebyggende effekt på hærværk og slig elendighed?

Avslutningsvis kan det bare sies at de der diskuterer og mener noe om "Adolf Vind Bircheland" som pseudonym skal være tillat er de mest stakkarslige af alle. Deres egen nysgjerrighed er så stor at de med alle midler må få vide hvem som bagenfor det hele står. Det er dog ikke svært at forstå, det er jo meg!

Tillige kan nevnes at på webvendskapsforumet facebook er det 734 personer som er webvenn med Adolf Vind Bircheland. Jeg tror næppe de vilde vært webvenn med meg dersom jeg benyttet meg af ufinheder. Mysteriumet er vel kanskje også noe der kan tækkes enkelte, men forhåbentligvis ønsker jeg at jeg kan spre humør og glæde på vår fælles jordiske vej.

med de vænnligste hilsener Adolf Vind Bircheland

Jeg slapp en blå ballong ut i det fri..

av Adolf Vind Bircheland

Månen er halv og dagen er ny,
jeg vandret så fromt omkring,
i min by.

Da fikk jeg se den,
den vaiet i vinden,
en fastbundet blå ballong,

Nå er den fri

Jeg er oppringt av "Tore på sporet" Strømøy

av Adolf Vind Bircheland

Å Herregud jeg er så full av følelser. Her har jeg trodd hele mitt liv at jeg var den eneste Vind Bircheland i verden!!! SÅÅÅÅÅ ringer Tore på sporet Strømøy og sier at han er blitt kontaktet av programlederen i den australske "Tore på sporet".

Jeg har en fjern slektning der visstnok, og han skal være min bror!! Han har lett et helt liv efter sitt fødested. Internettet og debattsidene i Dalernes Tidende gjorde at han fikk googlet sitt ankerfeste til fast grunn. Han skal visstnok kalles Vaigo Wind Berchelman. Dette er det missing link i slektslenken. Det må jo bare være Viggo Vind Bircheland som reiste til sjøss allerede i femårsalderen!!!

Tore har avtalt at vi skal møtes i begynnelsen av desember i sentrum av verdensbyen med den kjente avenyen!!!!

Jeg lurer på om han likner kjekkasen på bildet???

Velferdssamfunnets kjedsommelighet, hva gjør det med oss?

av Adolf Vind Bircheland

Jeg blir så glad når jeg ser hva som opptar folk flest i vårt lokalsamfunn, og forsåvidt hva som engasjerer nasjonalt. Jeg er overbevist om at ingen mennesker noen gang på planeten Tellus har levd så godt som akkurat oss her i vår andedam, ihvertfall dersom din andedam er i Norge. Hvorfor?

Ingen trenger å kjempe for maten, vårt sikkerhetsnett er så trygt at folk vandrer fra ubemidlede deler av verden for å innta vår velferd. Vi fremstår for verden som en nasjon med vandrende lottomillionærer. Mange viser takknemlighet for dette ved å ta det som en selvfølge. Mye vann har passert gjennom fotosyntesen siden de gamle skolehusenes tid. Jeg nevner skolehuset på Vind Bircheland, i Stapnæs, på Eia, på Myssa og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. På denne tid var den virkelighet vi omgir oss med idag en utopi, tenk det!!!

Intet er så lett å venne seg til som en medgangsbølge. Vi har lært å forlange, og glemt at det må ytes. Vi omgir oss med alvorlige problemer som pasientrettigheter for gravide, gratis mat i skolen og hvem som er anonyme i lokalavisen nettdebatter.

Sistnevnte får meg til å tenke på rutinefastlåste skribenter som ligger henslengt på sine sjeselonger med kilostunge drueklaser daskende i munnviken. "Det er så kjedelig her i verdensbyen..., hva skal vi finne på???...- vi konstruerer en nettdebatt, og lar folk styre underholdningen selv" Jeg sier ikke at de er slik det egentlig foregikk, men det kan jaggu ikke ha vært langt ifra. En ting er sikkert som Adolf Vind Bircheland. Urett og harselering med samfunnets mindre ressurssterke fra maktpersoner får Adolf personlig til å se rødt. At enkelte mennesker i en andedam kvekker sine innlegg ut for alle med fullt navn, er på ingen måte et kvalitetsstempel på noe som helst. "Den største narr jeg har kjent, er han som tillige var intelligent" er en tanke som lett faller inn. En debatt er avhengig av innhold og seriøs presentasjon, det avgjør om debatten blir god. Hvilke innlegg som sensureres og hvilke som slipper ut i det fri beror på den som sitter med publiseringsverktøyet. Den person har ansvar større enn den som forsøker å publisere septikkstoff om andre. At denne nyansen er uteglemt fullstendig i herværende debatt er påtagelig.

Velferdssamfunnets kjedsommelighet gjør at mange blir hysterisk opptatt av å få rede på hvem som har sagt hva! Det viser klart at mange synes det er viktigere å være enige med de rette folka, enn å stå for det som blir sagt.

En engasjert Adolf siterer en kjent Kumbel " at appellere til fornuften, er verdens største slag i luften"...

Hev ditt blikk, og du får se fagre Rogaland.

av Adolf Vind Bircheland

Nytt vann i bekken, nye koster feier ikke alltid best. De er jo tross alt bare nye, og de har ikke erfaring slik gamle koster har. I hverdagen gjør man de største fremskritt når man hever blikket og ser utover mot sine grenser. Jeg finner det fornyende å deilig å utbasunere min grenseløse kjærlighet for vårt fylkes hovedstad, Stavanger. En sommereftermiddag på Hansenhjørnet er ubetalelig. Man er internasjonal i hvert åndedrag. Her kommer folk for å se, og de blir sett. Stavanger er jo så meget mer, så uendelig meget mer.

Det virker jo så selvfølgelig når man omgir seg med Stavangernaturen til daglig. Men tenk det er bare minutter i evighetens perspektiv siden Harald Hårfagre samlet seg i Hafrsfjord med sine menn og utførte historiske handlinger. Mye har skjedd siden den gang. Flammen på Shellraffineriet ble tent, brant i mange år, og er nå slukket for godt. Mang en aften har jeg sittet ved mitt kjøkkenbord og tittet på skjæret fra flammen over Hafrsfjord og drømt om de vakre heier i mitt kjære Vind Birchelandske indre.

En kveldstur i Sørmarken, en eftermiddag på Tungenes fyr. Store Stokkavatn var en løpetur i ungdommens år, og en sykkeltur i Rosenli var en vårtur så deilig. Historiens sus inne og ute og i vinden og alle steder.

Dagens konkurranse kan bli: Kjenner du Grensesteingaten i gamle Hetland kommune? Hvor ligger "Drollehålå"?

Det stig av hav et Rogaland.

Lille speil på veggen der, hvem er den anonyme her..?

av Adolf Vind Bircheland

Dette er noen gledens dager efter en uge som har vært indholdsrig. Jeg tænker da på den revolusjonerende debat der er invitert til av verdensbyens lokale trykksag der udkommer lige regelmessig som kamelen kvitter seg med avføring. Uden noen som helst sammenlikning forøvrig. Det er en ubetalelig morsom og til de grader underholdende udvikling på affæren. Det hele toppet seg her om aftenen på Grand kafe der den "nyfrælste" trykksags redakteur tonet flagg i debatten. Efter å ha tabloidisert og fornyet trykksagen, slik at den fremstår med et moderne snitt skal ting frem i lyset. Det som avisen selv har godkjent som indlæg i nettutgaven og dertil publisert er blitt kritisert. Enkelte har benyttet denne snarvei til den åbne mikrofon til å spre eder og galle, usannheder og godt gammelt sepitikkstoff. Disse skriveukyndige mennesker må umiddelbart fratas sine demokratiske rettigheter. Intet mindre. Eller må vi tåle også slikt i vårt demokrati?

Folk som skriver så dårlig og fremfører sitt budskab så uelegant, kan ikke få beholde stæmmeretten. De bør fratas trygderettigheder og på alle andre områder fratas muligheder til ustyrt meningsbasunering. Det holder ikke å kunne skrive for å kalles forfatter. At journalister af alle folk forlanger at andre skal stå frem ved fuldt navn, uden å selv gi slipp på eget kildevern er en ustartet debatt. Den bør bli ustartet og unødvendig.

I sin tid blev folk der hevdet at jorden var rund lyst i bål og brand. Tenk at noen kunne mene slikt. Jeg ser at viljen til å støtte opp om også samfunnets skyggesider stiger i tiden vi går i møde. Alt dette er vel og bra. Bare vi slipper å se at de samme skriver i avisen, og kanskje mener noe om det som av dem oppfattes som maktapparatet i samfundet Bare de står frem med fuldt navn.., ja så kunne vi jo ha godtatt det. Vi er jo så romslige at "okka by er også dokkas by". Ja dette gjelder såfremt vi vet hvem du er!

Med Adolf Vind Bircheland er det annerledes! Det spekuleres og grubles. IP adresser sjekkes, og slutninger dras. Jeg, Adolf personlig, er en meget god venn av Lisbeth Salander. La oss kalle henne netttopp det, de flæste vet jo hvem det er? Lisbeth Salander er meget datakyndig og legger sine spor i et vidt spredenett, hint, hint.

Jeg har tidligere skrevet ting også mellom linjerne. Adolf Vind Bircheland er ment som ufarlig og hyggelig underholdning og tidsfordriv for oss kreative mennesker med ytringsbehov. Hvem i all verden som er virkelighetens Adolf Vind Bircheland er uvesentlig. Det kan være hvem som helst, og kanskje føler også du deg litt som Adolf innimellom? At nysgjerrigheten hos enkelte er vesentlig sterkere enn både drifter og grådighet er vel høyst menneskelig? Men, det er ikke sjarmerende.

Det finnes mange Adolf Vind Birchelander der ute...

At appellere til fornuften, er verdens største slag i luften.

Jeg er med i en "gruppe"...

av Adolf Vind Bircheland

Jeg har meldt meg inn. Ja, jeg har meldt meg inn i en gruppe. faktisk flere grupper. Og det er gøy, herlig og spennende på en gang. Jeg ble så inspirert at jeg startet noen grupper på facebook selv også. Vi hadde møte i bestyrelsen, og besluttet at redaksjonen kunne stå inne for opprettelsen av noen grupper med faglig tyngde.

Med beundring og respekt ble gruppen for de som syntes at kunstneren Irene Stålesen bidrar med smil og positivitet i hverdagen til. Her var det bare å melde seg inn, og bruke veggen til å gi en personlig hyllest til mennesket Irene S for alt hun står for. Jeg blir ydmyk når jeg snakker om dette for Irene Stålesen er i sannhet et menneske som fyller andre med glede og pågangsmot i all sin menneskelige kraft.

Den urett som i sin tid førte til at Koldalsveien som et innarbeidet navn ble byttet til Heggdalsveien med 2 Ger er jo et overtramp, så til de grader. Reaksjon måtte bare komme, i form av en egen facebookgruppe. Dette er en sten som skal snus mange, mange ganger før midtsommernatten neste år!

Hver dag henter de aller fleste oppegående mennesker posten. Hva er da mer naturlig enn å samle seg i en gruppe for nettopp alle vi som nettopp har hentet posten. Ifølge kaffegruten vil denne gruppen ha en litt treg start for så å formelig eksplodere i medlemsantall.

Nå er det på høy tid å opprette gruppen "Vi som har vært på Jularevyen Nisser og Bjerga".

Hva venter du på? Meld deg inn i en av de fortreffelige gruppene, og bidra med ditt! du er hjertelig velkommen.

Slik så han ud!

av Adolf Vind Bircheland

Jeg giver meg nu ende over!! Dette var som en fisketur i Fotlandsfossen. Ulovlig, bråkete, fuktig og gøy. Efter at redaksjonsmødet i vår trykksag blev satt er vi udsatt for massivt virusangreb. Trodde vi. Både redaksjon og PCer blev vaksinert for den så utbasunerte sykdom som benevnes som svineinfluensa. Personlig vil jeg nok mer kalde den for Mexicosygen, all den tid den har sitt utspring i denne bananliknende republikk.

Det er slettes ikke alltid terrenget passer med kartet. Hva er da feil? Og hvem kan stilles til ansvar? Det bliver som i politikken. Uriktige slutninger tas og ting bliver helt ufriskt og ingen kan stilles til ansvar!

Hva sikter jeg så til? Jo. På redaktionens PCer kjøres virusprogrammer både innvortes og utvortes. Hva oppdager vi så? Ikke en orm, ikke et virus, ikke pc-snue, men istedet dukker avbildede figur opp med høygaffel og innrømmer infiltrasjon under vårt eiegode tastatur.

Han danser rundt på stuebordet og hyler at han forlanger Rigabalsam!!! jeg har aldri hørt på maken. Jeg roer ned PC-jækelen med uoffisielt pludder og vas og tilbyr efterhvert oppreisning i form af et glass utsøkt Tondyldvin af bedste årgang. 1991 årgangen sies å være af en slig karakter at det vil passere omtrent 230 fuldmåner før noe liknende igjen vil kunne produseres i slik elskelig qualitet.

Så skjer det utrolige, nærmest en himmelsk forvandling blir å skue. Høygaffelen kastes vegg i mellom. Rommet fylles av søt musikk. PC jækelen forvandles, og smiler vennlig og mildt. Den lover at den aldri igjen skal oppsøke denne redaktion. Derefter forsvinner den ut af huset og nedover Gamleveien.

Ska me ta en tur på Kino?

av Adolf Vind Bircheland

Lykken er søndag, med en kinobillett i lommen. Kjenne den sitrende følelsen når alle samlet seg utenfor plakatene og forventningsfullt studerte filmplakaten. "Per i døre" sa at "an e grævlig goe". Det sa Per om de fleste filmer.

Per hadde jobbet så mange år på Kinoen i verdensbyen at han kjente "adle". Per er en legende for mange generasjoner verdensbyborgere. Filmopplevelsen startet alltid med at Per nappet sin del av billetten. Så var det bare å finne plassen på 17 rad stol 7, og så kunne det hele bare begynne. Og det gjorde det...

Hvorfor kom jeg på Per Kino idag? Kanskje fordi det var "Kinoens dag" nettopp?

En sangtekst

av Adolf Vind Bircheland

Alle som har fulgt meg på Facebook har vel fått med seg at Adolf Vind Bircheland har sans for mange ting. Da Øystein Ellingsen utfordret meg til å skrive en tekst som han ville sette melodi til ble fristelsen for stor. Her er forslag til tekst, refrenget syntes jeg satt langt inne... Men det ble til slutt!


Eg sidde å ser ud av vinduet mitt,
tenk så heldige eg e så får
sidda her å la tankane strømma.
Vinden blåse ifrå Kontrari,
å forsvinne inn i landet et sted

Udøve Strandgadå, endel av avenyen,
går turen langs kaien te planken og bådan,
Du treffe folk frå Golan og Bruvik
på vei ner te byen. De smile å nikke.
Eg vil takka Vår Herre fø denna byen

Me må stå sammen å verna
dei livan så leves,
i den lille byen så ligge i ly av fjedle,
med et stort hjerta så banke,
fø deg og fø meg

Turen ronnt Eie e kjende av adle,
Tenk på adle så her he spasert forbi
skomakeren i svingen, någen på syndagstur,
andre forelska, hånd i hånd, ifrå
dansen på Elverhøy, gjønå livet og leken,
til dagene ende på Årstad ei gong.

Me må stå sammen å verna
dei livan så leves,
i den lille byen så ligge i ly av fjedle,
med et stort hjerta så banke,
fø deg og fø meg


ref.

Dagen komme, og ugene går
år blir te liv, med gleder og sår.
Sånn e det fø adle, uansett koss det går
Så kjekt at liv ska leves, å bli te nye Vår

Mens vi venter...

av Adolf Vind Bircheland

Det nærmer seg, ja det nærmer seg virkelig . Og jeg gleder meg noe veldig. Årets første skikkelige snefall er som en forvandling av alt, og like vakkert hvert eneste år. En novembermorgen for en tid siden våknet jeg tidlig om morgenen. Allerede før jeg åpnet øynene visste jeg at noe hadde skjedd. Lydene, lyset og kroppen var påvirket av noe nytt. Årets første snefall. Det var så vakkert å titte ut av soveromsvinduet den morgenen. I Øst varslet den gryende sol at dagen ville bli fin.

Trærne, gresset, blomstene og alt det andre hadde liksom tatt på seg et rent hvitt laken. Lakenet var pakket sirlig inn slik at hver eneste gren og kvist ble veldig synlig. Kanskje denne tiden av året med det første snefall var eneste gang enkelte av de tørre kvistene ble sett? Ellers var det vel ingen som fattet interesse for en tørr kvist som var barkløs, og fremstod som klar for komposthaugen? Men i denne morgen, akkurat i denne morgen bare noen timer før solen fikk ordentlig tak var de tørre grenene vakre.

Å som jeg gleder meg til å få gjenoppfriske følelsen av den første snøen. Det kan skje plutselig, og uten at Siri, Eli Kari eller Kristen får sanset seg til å varsle begivenheten. Snøen legger seg først på toppene inne i landet. Det lover at det nærmer seg..

Ha en fortryllende dag og weekend du som brukte noen minutter av din dyrebare tid til å dele disse ord med meg.

Nytt produkt fra min kreative hånd..

av Adolf Vind Bircheland

En drøm er gått i oppfyllelse. En ny tidsregning er startet. Et nytt produkt har sett dagens dunkle lys. Efter år med utprøving og feiling er jeg nu tilfreds med det anbefalte produkt. Nemlig Tondyldthe. Et alkoholfritt alternativ til stearinlys- og poesiaftener. Effekten av The av Tondyldbuskblader kjenner ingen grenser. Dette er en nyhet som til de grader vil revolusjonere verdenshandelen på litt sikt. Ifølge min gode venn Bjarne Rimi frå Lom er Tondyldthe rene vaksinen mot svineinfluensa og min bekjent "kjendiskokk" Hellstrøm er overbevist om at dette et produkt som i høyeste grad vil rydde opp i alskens hverdagslige trivialiteter.

Veien frem til ferdig produkt kan jeg røpe har vært lang. Tondyldbladet må, viser det seg, høstes i en meget tidsbegrenset periode. Og de klimatiske værforhold i vekstsesongen er avgjørende for godt resultat. Jeg nevner, for underholdningens del, at fjorårets The smakte råttent høstløv.

For å nyte årets The i riktig atmosfære planlegges et innsalg til "Julebyen". Da produktet nettopp er godkjent og kvalitetsstemplet av et anerkjent Ceylonsk Thekompani er desverre ikke egen utsalgsbod reservert. Det jobbes med muligheten til å få lansert produktet sammen med noe husflid eller haslenissesalg. Hvis noen der ute i den store verden har de rette kontaktene, vil Adolf Vind Bircheland bli ellevilt begeisteret for en tilrettelegging til den sagnomsuste "Juleby"-åpning.

Videre er det mottaget et telegram fra bestyreren i Losje Varberg. Han bejubler Tondyldthe produktet. Han uttrykker euforisk begeistring over at det tross alt er mulig å introdusere et nytt drikkendes produkt i Verdensbyen som IKKE inneholder alkohol. Sistnevnte mente Bestyreren var et tankevekkende spark til byens Bryggerier og Brygghus.
Jeg parerte hyggelig, som alltid, med at Julebrusen av beste sort, både rød og gul, nok var på utsalget allerede.

Ekstraordinært fra Bestyrelsen.

av Redaktionssekrteaur Olve Kjerwald

Vi er samlet i undring og sjokk. Billeder der er anbragt til redaktionen viser omfattende skader på beboelseshus som følge av utagerende festing. Vidner der har telefonert oss i Redaktionen har betrodd at det ble konsumert større menger ufortoldet spiritous. Losje Varberg uttaler i en proklamasjon at veien til det rette starter i edru stillstand.



Der er kommet oss for øret at noglen af de respekterte naboer til "dansehuset" har langt på vei vurdert at selge sine exclusive boliger, og by på eiendommer nærmere sentrum. For en fortvilese dette uttrykker. Hva må man som bedsteborger blive udsatt for?



Det er også inlevert ufarget fotografi af en person redaktionen gjerne vil komme i kontakt med. Det bemærkes at han ikke direkte har noget med selve "dansehuset" og festafholdelsen at gjøre. Vedkommende settes i forbindelse med cateringen. Det blev oss fortalt at vedkommende blev ovehørt da han uttalte at " Me he vin og brød"..... Derav er Toldinspektøren i avgiftsinnkrevingshumør.

Tanker ved et kjøkkenbord en morgen i November..

av Adolf Vind Bircheland

Det er en universell lov som aldri fravikes. At jo eldre man blir, jo mer tid behøver man på å planlegge og organisere sin dag. Like universelt ufravikelig er det at man benytter mer tid på å veie det som var før opp imot det som er dagsaktuelt. Ting var så meget bedre før er vel et kjent uttrykk. Kanskje stemmer dette? Det er vel egentlig en meget individuell affære? Ofte gir utsagnet om at alt var bedre før en hjemmel til å klage og syte, jeg tør minne om at djevelens mesterverk er gamle sutrende mennesker som hevder at alt var bedre før. NEI!!! Her må nye koster feie...



La meg illustrere ovenforstående med to innsendte eksempler på det som virkelig irriterer og gleder. På bildet vises en av byplanleggerens enorme tabber. Å kutte av selve livsaksen i et sentrumsområde som her ble gjort, i sin tid, burde vært straffbart. Tenk å kutte tvers av den rette forbindelse som engang var fra Kirken og kaien til Årstaddalen og Rundevollsveien. En akebakke for generasjoner fjernet nærmest over natten. Den kroppslig og åndelige velvære man kunne oppleve som fotgjenger , i rett linje, fra Årstad til Torvet er borte. Hvem sa at alt var så meget bedre før? Og jeg tør minne om at det på denne tid også var en vei som hette Koldalsveien. Dette før den ble omdøpt til HeGGdalsveien med 2 Ger.



La meg også illustrere et innsendt bilde fra porten til en restaurert og nydelig istandsatt herlighet beliggende i en snart ferdigrestaurert Strandgate. Nemlig den så besungede og begeistringsutløsende Feylingsbue. Dette er et gledesprosjekt fra annen til ende. Nu venter redaksjonen spent på Viperodden fyrs fremtidsskjebne. La meg i all beskjedenhet anmode om at Knallgassfører E. A Endresen har enorme resultater å vise til angående det å ilandføre vanskelige prosjekter.

For å sitere sistnevnte til slutt " Koss vil me ha det i framtie?"

Verdens nest herligste vei..

av Walther Weshovda Borje

Jeg må bare få lov til å tiltre ditt innlegg tidligere om Rundevollsveien og dets herligheter.

Her har mange, mange storheter ruslet fra vaklende barns ben av til ustø eldre gange. Mange hviler også på gravlunden ved siden av denne så deilige vei.

På en allehelgens dag er det grunn til å minnes og ære de som har gått her da jorden var yngre enn idag...

Respekt, glede og forventning..

Forventning i luften..

av Adolf Vind Bircheland

Idag våknet jeg opp, og det var ikke fuglesang utenfor soveromsvinduet. Det var ikke summing fra insekter i hagen, og det var ikke varmt og lyst fra den deilige morgensol. Det var November. I November er slike aktiviteter enten et stykke tid bak, eller så ligger de et meget godt stykke tid foran. November er liksom ingenting pleier folk å tenke og si. Feil.

November er en deilig måned der vi kan ta noen kollektive hvileskjær i en ellers travel kunstnerhverdag. Ingen forventer at du skal gjøre noe i November. Hagearbeid er uaktuelt, malearbeid likeså. Det er bare en ting som forventes av deg i November. Det er at du har evnen til å hvile og vente. Vente på jularevyen, eller julabyen eller rett og slett vente på at Nissen kommer som kjerringa på julekvelden.

For en deilig tid. Dette er den tiden på året du bare er, kjenn på nettopp den følelsen. Den er god. Man kan spille spill på egenhånd eller sammen med andre. Sitte i lyset fra stearinlys som kaster skygger over den hvite bordduk, og der skyggen av Tondyldvinglasset merkes såvidt. Det er tid for den gode og dype samtale...

Dagens illustrasjon er artig. Stirr på de fire prikkene midt i bildet i to minutter. Se deretter opp på stueveggen din. Hva ser du?

Selv om det er mørkt ute, så... Ja det ligger forventning i luften. Det er jeg sikker på.

Alle trenger et slaaagord. (Uttales på Hauadialekt)

av Alvin Ohlav Whippenberg

I forbindelse med "Begeistringsuka 2009" ble ulike slagord og steder diskutert. Dette var et utrolig humoristisk og interessant emne. Som fenomen er slagord på full fart tilbake i den offentlige bevissthet. Det morsomste med utviklingen av nye slagord er at det kan få folk til å føle seg romslige selv om de ikke er det.

Man kan ved bruk av slagord prøve å endre en kollektiv oppførsel. "The big apple" er jo som kjent verdensbyen New York. Selv om et stort eple kan være fristende og vakkert, kan det smake både surt og søtt. En treffende beskrivelse på verdensbyen? Kanskje "Et passe stort eple" kunne vært en ide?

"The Windy city" er Chicago, og det er helt sant. Fra mitt besøk der husker jeg mye storslått bynatur og en kraftig vind (wind) fra de store sjøer. Det aller viktigste i valg av et slagord vil være at det som det slagordes om ikke fremstår som sludder og vås for store deler av de som bor i en verdensby der man har tiltalt kongehuset med "Dokkas Majesteta". En partifelle av "Dokkas Majesteta" lot seg nylig avbilde i en riksavis der hun i brede ordelag så til de grader alminneliggjorde et slottsbesøk med påfølgende spise og "fri bar". Selv om vedkommende ikke fikk underslått bestikket gikk hun etter eget utsagn ikke tomhendt derfra. Applaus. At vedkommende eventuelt hadde sitt opphav i et sted med et stor hjerte viser at diagnosen hjertefeil er nærliggende.

Som humorforsker vil jeg blåse liv i alle de Herrens basuner som er nødvendige for å hindre at en hel kommune, og et helt folk tabber seg offentlig ut. La meg på tampen bare få lov til å tipse om at "stedet med de små mus med store ører" fremdeles er ledig...

Ny serie: pensjonerte ord og uttrykk....

av Adolf Vind Bircheland


Det moderne samfunn har i sin iver efter å få mennesker til å tro at de befinner seg i en evig ungdom bidratt sterkt til at gamle gode ord og uttrykk har bleknet og plassert på lager.

Jeg vil nu benytte anledningen til å puste nytt liv i den gamle "Jumperen". I sin tid var det en selvfølge på kalde dager å ta på seg en varm og god jumper. Jumperen varmet alltid godt, nu til dags er det bl.a sweatere, gensere og piquetgensers som har tatt over. Jeg synes at den oppvoksende slekt fortjener å få varme sin kropper i en god hjemmestrikket jumper.

Jeg håper at De som leser dette ved neste besøk i en manufakturforretning forlanger en god og varm jumper.

Om solskinnet

av Adolf Vind Bircheland


Engang var solskinnet simpelthen solskinnet
gyldent og dejligt at ha.
Nu er der kommet alverdens bekymring.
Den skal liksom først trækkes fra.


Har jeg en bøn til de magter, som vogter
vår jordiske vej, er det den:
at gi oss det gamle, det gyldne og gældfri
lettsindige solskin igjen.


Piet Hein.

Ut å treffe kjente..

av Adolf Vind Bircheland


Jeg vil virkelig anbefale en tur på kirkegården for å "hilse" på gamle kjente.

Det er en meget underlig, men så universell vakker opplevelse. Å vandre på små grusstier og lese på de mange stener navn som er så kjente at det gir umiddelbar adgang til riket "Minnenes verden", Det er rett og slett en ubeskrivelig opplevelse.

Selv opplever jeg stadig å bli påminnet om folk som jeg såvidt hadde glemt. Det er dog et merkelig faktum at jo eldre man blir jo flere kjente "treffer" man nettopp på Årstad. Og til de som tror det er trist og sørgelig, og en smule depressivt å vandre slik på en kirkegård vil jeg bare si, dere tar feil.

På Årstad er det mange, mange gode historier som blir kilt av trærne som vokter på hemmelighetene..

I serien ."Gater som ikke bebos av Kari Bræmnes"

av Adolf Vind Bircheland


I serien om kjente gatenavn er vi nu kommet til en slags rosin i marengsen. Aldri før har så mange, stått så samlet, og vist så stor solidaritet som i nettopp denne byens gade.

Her sies det at det er plass til alle, selv yrkesaktive får tildelt husnummer i den omholdte gade. I begynnelsen var det hele tiltenkt den trygdede del av befolkningen. Men sterke krefter innenfor museumsmiljøet på Slettebø jobbet sterkt i kulissene for å få omstøtt dette. Noe de klarte allerede på slutten av 70 tallet.

Nu er verdensbyen nevnt i ulike proposisjoner med statsstempel der det vises til lokalpolitikeres uante fremsynthet ved tildeling av et så treffende navn. Tidligere ordfører Bårdsen er vist ekstra stor kredibilitet i så måte. Videre ser vi av saksutredningen at moromann Øystein Ellingsen i særdeleshet gis honnør for gode ordførerparodier opp gjennom mange år. Det skulle vel være smør på fett og henvise til sketsjen om ferjå, og en smale molo??

Dettan visste du inkje...

av Adolf Vind Bircheland

I serien om "okka gater" er nu tiden inde for at puste liv i en av de mæst ærverdige gadestubber i byen.

Den selveste originale bynisse Mads Nilsen fra Malmgaten, i sin tid, fikk gaten opkaldt efter sig for meget længe siden. Mads var meget begeistret for mænnesker og han likte specielt at klæ sig ut som julemand i tiden før jul. Han underholdt på skolen og på "frellsiss".

Bedsteborger Wallentinsen af vor by, i sin tid, unnfanget denne ide om at ære Mads med en egen gade. Så langt så væl. Debatten i de ulike losjer og herreklubber gikk efterhvært i retning af at dette skulde gjennomføres. Det siges at Mads Nilsen, med tilnavnet Mads Nissen blev ualminnelig lyckelig over at bli slig en gave til gunst.

Denne historie er så gammel at kun de eldste på Lundeaane har et svakt minde om omtalen av Mads Nissen.

På slutten av 70-tallet hadde dog de røde partier en god periode med solid tilslutning af ungdommen. I den forbindelse sies det at skøyergutten fra Nygaten skrapte vekk noget af blåmalingen på bokstaven d, slig at det for den unge generasion fremstod litt mer politisk i form af Maos Nissensgade. Ja, den verden er somme tider uransaklig...

Løyen debatt fra 80-tallet.

av Adolf Vind Bircheland

Av og til er verden rarere enn andre ganger. Jeg husker tilbake til slutten av 80-tallet, og en debatt som raste i fremtidskommunen Sokndal sør i Rogaland. Bygdos snakk hadde i lengre tid dreid seg om savnet av et kommunevåpen. Dette manglet denne så evige stad.

Ordfører Skretting, i sin tid, fikk med seg de andre folkevalgte i en idedugnad for å få et kommunevåpen. Bergverkskommune som de nå en gang var, gjorde at dette ble et naturlig utgangspunkt for hjernestormingen.

Til slutt, etter mange og harde debatter, stod to aktuelle kandidater igjen til utsmykningen. Det var bergverksverktøy som de lokale kalte "hakker" eller alternativet "pikker" Det hersket enighet om at det skulle være tre stykker i kommunevåpenet da kommunen har tre tettsteder.

Det sies at Redaktør Aano i Stavanger Aftenblad, i sin tid, kontaktet administrasjonen i kommunen der han lurte på hva slags "pikker" de så for seg der nede i den evige bergstad.

Da svarte årets Sokndøl: "Det e sånne pikke med hakka me, elle sånn hakke med pikke me".

Heldigvis vant hakkene. Da kan vel konklusjonen ble at hakket slo pikkene med 1-0.

Oluf Løwolds gate

av Adolf Vind Bircheland

I serien om gatenavnenes betydning er vi nu kommet til Oluf Løwolds gate. Mange lurer sikkert på hvem Oluf Løwold var, og hvorfor han har fått en gate oppkalt etter seg. Oluf var av profesjon byfogd i Stavanger for lenge siden, faktisk på 1800 tallet. Oluf var foregangsmann på mye. Han har blant annet inspirert foreldrene til en kjent nordnorsk humorist til sitt døpenavn, nemlig Oluf.

Oluf Løwold var av fin ætt, og hadde sterke blodsbånd til familien Løwenskiold som er en betydelig eier av skog i Osloområdet. far av Oluf, Harald, led av kraftig dysleksi. Dysleksi ble også benevnt som ordblindhet på denne tid. Egentlig var hans riktige navn Olaf Løwenskiold.

Man konkluderte med at tross alt kunne Oluf Løwoldnavnet også smukke barnet etter at en haug med uheldige omstendigheter hadde inntruffet. Som plaster på såret fikk Olav Løwenskiold oppkalt en gatestubb etter seg i flere norske byer. I verdensbyen med egen boulevard og aveny ble gaten inn til "Olufsro", døpt til nettopp... Oluf Løwolds gate

Oppsummering av helg, og litt grutnytt!!!

av Adolf Vind Bircheland

Min gode venn og mandssanger er for tiden i "vidla veret" etter en meget vellykket oktoberfestival. Jeg giver ham så evig rett. Dettan va gøy. Det var særdeles hyggelig å se de Show Chow i salen, og at de så ut til å trives så godt. Nu glæder jeg oss til revyen nærmere jul.

Videre var det mange andre venner og kjente til stede under teltduken, og hyggelig samvær var uunngåelig. E du me??

Temaet for neste års oktoberfestival er snart klart. Nichole vil komme på scenen i Tyrolerdrakt og synge "ein bischen frieden", avslutningsvis vil hun oppfordre alle til å blinke med lysan, og gå i fred.

Humorforskeren Alvin Ohlav Whippenberg

av Oda Keth Ørsdaalen

Jeg vil si at 11 oktober er til minde om den store skandinaviske humorforsker Alvin Ohlav Whippenberg. Han la ned et formidabelt kunnskapsarbeid for å finne fellestrekk ved humor. Han var meget pirret av å påvise ulikheter i humoren i eksempelvis nord Norge og den mer distanserte humoren i Skåne.

Whippenberg konkluderte i en doktorgradsoppgave fremført ved Lunds univeristet i Malmø i 1984. Denne er jo så kjent og banebrytende at videre presentasjon vil fremstå som fornærmede mot leseren.

Kort oppsummert kom Whippenberg frem til at "bainnskap" var nøkkelordet i den nord norske humor. Jo mer banning, jo bedre. I Skåne lo man mer av spøkerier med de Gudfryktige. Det virkelig sjokkerende i forskningen var da Whippenberg oppdaget utstrakt bruk av "Onneoksehumor" som var favoritten til endel bosettere på vestlandskysten av Norge.

"Onneoksehumor" har vokst frem, fra en sped begynnelse på Øxhnevad Jordbrugsakademi i 40 årene, og frem til dagens så omholdte og velkjente "Bing".

Det som var Whippenberg største oppdagelse var fasinasjonen over at selv om humoren ofte var ulik, var latteren den samme.